Jeg fikk nettopp en litt ubehagelig opplevelse i forhold til twitter. I dag  ble jeg addet av Dolly Dimple Pizza.

Jeg er ikke særlig fornøyd med å ha Dolly Dimple's Pizza som follower.

En ting er å bli lagt til av mer eller mindre lettkledde damer som du (dessverre) ikke kjenner personlig, en annen ting er å bli lagt til av et firma du har hatt kontakt med og hvor de har lagret opplysninger om deg. Det ene er spam, mens det andre er kun misbruk av personopplysninger på en ufin måte.

Jeg er i utgangspunktet ikke opptatt av å ha flest mulig followers slik at jeg prøver å blokkere de som følger min profil som åpenbart ikke har interesse av å lese det jeg twitrer om. Noen ganger lurer jeg også på om jeg burde ha sperret alle engelskspråklige som legger meg til, siden jeg stort sett twitrer på norsk, men jeg har latt det passere.

Ja, jeg innrømmer å ha kjøpt pizza fra Dolly Dimple og jeg har antakelig krysset av på en eller annen vilkårstekst som sier at de kan bruke informasjonen de har på meg til hva de måtte ønske – hvem leser vel vikårstekstene før de godkjenner innholdet? Som regel er jo disse tekstene så lange at man må både ha en grad i jus fra universitetet til å forstå den og tålmodigheten til en frimerkesamler for å lese igjennom hele teksten. Dolly Dimple har sikkert alt på det tørre når det gjelder de juridiske sidene her. Det er jo også slik at det er DE som følger meg og ikke omvendt.

Read more »

Jeg har vært på internett siden 1995. NRK har vært på internett siden 1996. Sammen har vi vært igjennom mye rart, fra <blink>-tagger via the single pixel gif til dagens myriade av AJAX, HTML5, CSS3 (hvis du bruker Opera ihvertfall) og andre mer eller mindre etablerte standarder. Det er bare en eneste regel som har overlevd tidens tann, nemlig det sunne og fornuftige mantraet om at man ikke kan ha æ,ø eller å i adressen til websider.

Og heldigvis, sier nå jeg. Det skulle tatt seg ut hvis jeg kunne skrive nrk.no/østlandssendingen (eller bare /østland), når det egentlig er P1-bastionen Ostlandssendingen jeg skal ha tak i. Eller Sørlandet. Eller Bodø. Eller Orkanger, Bergen, Tørdal, Brandt og så videre..

Ok, ironi og gamle referanser til side; Det er altså INGENTING som hindrer nettsteder i å ha normale norske bokstaver i URLene sine, bortsett fra i domenenavnet. Det er både lov og mulig og i høyeste grad anbefalt. Det kan hende at nettleseren din velger å oversette de norske tegnene til noen mye brukervennligere %F20-aktige kombinasjoner men dette begynner også å gi seg etter som nettleserne etterhvert passerer stemmeskiftet og blir voksne (i den grad det er noe tegn på at man er voksen). Mao: http://www.nrk.no/østland er en helt fin URL som jeg vil tro må være lettere å huske enn nevnte /ostland, selv om de sier ostland på radioen hver gang de vil ha folk inn på nettsidene.

De eneste nettbrukerne dette blir problematisk for, er alle som sitter på nettcafè i utlandet med kun spanske eller greske taster tilgjengelig. De må selvfølgelig få lov å komme frem ved å skrive /ostland, men for norske nettsteder med overvekt av norskspråklige lesere, så bør dette være unntaket snarere enn regelen. Det er vel enklere å lære de som behøver det, å bytte ut æ og å med a, og ø med o.

I tillegg synes jeg at brukerne skal få lov til å gjette adressen til den siden de er ute etter. Jeg ser ikke poenget med å prøve å oppdra leserne til å bruke den ene korrekte adressen til en side. Dette minner om et nettsted som er designet for å passe organisasjonen det beskriver, ikke publikum som bruker siden. På Apple sine nettsider kan jeg skrive inn hvilket som helst av ordene jeg forbinder med Apple og bli sendt til riktig side, selv om jeg ikke har truffet riktig URL. De har mao. gode aliaser som sender brukerne videre til riktig adresse. Hvis jeg f.eks. skal laste ned Itunes på norsk, skriver jeg apple.no/itunes og blir sendt til http://www.apple.com/no/itunes/. Siden jeg bruker en av disse voksne nettleserne (Safari for øyeblikket) så slipper jeg tilogmed å skrive http i starten av nettadressen, det er også et pluss.

404-sider er det siste punktet jeg kunne tenke meg å gjøre noe med. Disse opptrer som regel når noen har fulgt en gammel lenke, eller prøvd å være “smarte” ved å ta sjansen på at den URLen man har skrevet inn, er den rette. Jeg synes at ingen av disse tilfellene holder som gyldig grunn til å sende brukeren til 404-siden.

For det første, lenkene dine (dvs. nettadressene til innholdet ditt) må ikke inneholde spor av webrammeverket du bruker. Http://www.vg.no/artikkel.php?artid=5826064 er for eksempel ikke bra. Dette knytter VG for “evig og alltid” til php som implementasjonsrammeverk, og hvis du skal huske en ting fra dette innlegget så er det at PHP er ikke et rammeverk du vil være knyttet til spesielt lenge . Alternativt må nettstedet vedlikeholde mappinger mellom artiklers opprinnelige nettadresser og adressene de har i nettstedets nåværende publiseringssystem. Det er helt unødvendig at det må være slik, men det virker som om dette ikke har nok fokus i mange publiseringssystemer.

Som en siste foranstaltning for å unngå 404-sider så foreslår jeg at du gjør et søk på det som står i tittellinjen, etter domenenavnet, dersom du ikke kan finne ut at adressen som er skrevet inn, peker på et bestemt innhold. Dette er også forholdsvis enkelt å implementere, du må bare ha en “catch-all” funksjon til slutt i oversettelsen mellom URL og innholdsside, som kan starte søket. Tenk hvor fint det hadde vært å kunne skrive www.vg.no/Bjørn Dæhlie (med mellomrom OG æ og ø, ja!), og få opp et søketreff om en av Norges største idrettsmenn, istedenfor en 404-side bare fordi VG ikke har noen redaksjonelt sammensatt side om mannen?

En kort oppsummering som bonus til dere som har kommet dere helt hit:
Jeg vil ha følgende nettadresser implementert skikkelig:
http://www.nrk.no/østland
http://www.nrk.no/østlandssendingen
http://www.vg.no/film/mel-gibson-blir-pappa-igjen
http://www.vg.no/Bjørn Dæhlie

Tarantell har i dag fanget et utdrag av en pressemelding som lyder slik:

“Politiet ble i dag utsatt for ran på høylys dag. De mistenkte stakk av med verdier for 28 millioner kroner og etterlot kun www.politi.no som eneste synlige spor.  Politiet etterlyser i dag en person som utga seg for å være designer, men som etter å ha brukt kun 30 minutter og noe som kan ha vært gamle frontpage maler fra tidlig 90-tallet, forsvant fra åstedet med et ukjent (men høyt) beløp. Vitner sier de så en mann i 19-årene gå ut av politihuset med krampelatter og en koffert som struttet av penger i det han hoppet på mopeden og kjørte avgårde i høy fart.

Videre leter politiet også etter sikkerhetseksperten de leide inn for å sørge for at tips og anmeldelser på nettstedet skulle bli behandlet på skikkelig måte – her har forbryteren kun satt opp noen enkle e-postskjemaer, tatt seg kraftig betalt og gått ut bakdøren.  Alle som måtte ha tips om denne saken bes gå på politi.no og fylle ut tips-skjemaet. Hvis spamfilteret fungerer som det skal så er politiet minst 35% sikre på at tipsene vil komme til rett saksbehandler – før eller senere. Dette er imidlertid hele 20% høyere enn oppklarelsesraten på tyverier så politiet er i god tro om at tipsene publikum sender inn vil komme frem.”

Jeg synes oppriktig synd på Politiet og håper at saken om de savnede 28 millionene vil løse seg, at de skyldige blir funnet og stilt for retten slik at de får sin rettferdige straff.

Dersom ansvarlige for nettsiden hos politi.no føler behovet for å rydde opp i navigasjonsmenyene eller kanskje få et skikkelig design så skal vi i Tarantell gjøre vårt beste for å hjelpe i denne vanskelige stund. Vi vet jo alle hvor ille den forrige nettsiden så ut og hvordan det må ha vært å leve med denne i 8 lange år. Det kan heller ikke være lett for Storberget å legge frem denne “nye” nettsiden nå som det er snart er valg og greier.

Våre designere og interaksjonsdesignere har (så vidt vi vet) plettfri vandel, og ingen kjører moped, så det skal nok gå helt fint.

Vi vil ta politi.no i nærmere ettersyn i løpet av uken for å se omfanget av skadene og gi en litt grundigere gjennomgang av hva dette nye nettstedet har blitt til og hvorfor det kan ha kostet 28 millioner kroner. Vel, det med pengene blir vel uansett et mysterium, men vi skal iallfall gi en gjennomgang!

PS! OG siden vi snakker om politiet så kanskje jeg bør legge til at mitt syn er kanskje ikke i overenstemmelse med min arbeidsgiver og at mine meninger er mine egne (selv om jeg føler meg på relativt trygg grunn her)

Det er gjort flere forsøk på effektiv bruk av sosiale medier i e-handel. Brukernes mulighet til egen involvering i markedsføring og vurdering av produkter viser seg nå å være stor bidragsyter til høy konverteringsrate. Nettbutikkenes evne til å kapitalisere på sosiale medier blir derfor en suksessfaktor, men hvordan dette vil påvirke de sosiale mediers natur gjenstår å se.

Read more »

En god multikanalstrategi inneholder mange tiltak og verktøy for å tilrettelegge for en sømløs handelopplevelse på tvers av kanalene. Det kanskje aller mest brukte verktøyet, ihvertfall for handelsbedrifter, er bestill på nettet og hent i butikk. Read more »

Jeg snublet tilfeldigvis over en artikkel om emnekart i dag. Tittelen er “God web-design er emnekart” på digi.no og også på creunas blog.

I artikkelen hevdes det at nå tar det snart av for emnekart og grunnen er at følgende nettsteder har vunnet priser i det siste (alle er emnekartnettsteder): regjeringen.no, stortinget.no, skatteetaten.no og nå også visitnorway.com. Grunnen til at emnekart er så fint er blant annet at:

- Det helt nødvendig å kaste den mentale forestillingen om webtjenesten som et hierarki der forsiden er eneste inngang. I stedet må det dyrkes frem tydelige seksjonssider og navigasjons- og knutepunkter som kan bli tjenestens nye innganger, forklarer Jørgensen.

Dette kan jeg like. Det er bra at man innser at forsiden ikke er den viktigste siden på nettstedet (for alle)! Seksjoner nettstedet, strukturer det i mindre områder slik at det er lettere å få oversikt for brukeren. MEN jeg synes at emnekartnettsteder mangler det menneskelige aspektet som gjør at man redaksjonelt/manuelt vurderer noe som relevant evt. irrelevant til den artikkelen man leser. Den mennesklige vurderingen av relevanse ville kunne redusere mengden av (irrelevante eller svakt relevante) linker som knyttes til enhver artikkel. Read more »

20 mars 2009 bestemte designer Douglas Bowman seg for at nok var nok, han orket ikke å jobbe som designer i Google lengre. Hver gang en designendring ble foreslått ble det testet “til døde” før endelig design ble valgt. Som han selv sider det på sin blogg:

Yes, it’s true that a team at Google couldn’t decide between two blues, so they’re testing 41 shades between each blue to see which one performs better. I had a recent debate over whether a border should be 3, 4 or 5 pixels wide, and was asked to prove my case.

Jeg leste nettopp en artikkel som jeg synes var veldig bra i forhold til problemet som Douglas Bowman hadde. Les Bowman vs Google? Why Data and Design Need Each Other. I konklusjonen på denne artikkelen sier Tom Chi:

The interplay of all disciplines (engineering, design, research, marketing, sales, QA, product, legal, customer care, etc) is where the magic happens. Metrics are an absolutely critical interface between disciplines, but when wielded and controlled by only one discipline they can greatly limit the potential of the others. Doug’s goodbye letter paints a picture of exactly this type of dysfunction. A company that empowers only engineers will primarily produce engineering innovation — a company where all disciplines are represented can innovate in several spheres at once.

Noen ganger oppstår det slike konflikter mellom utviklere og designerne og (bruker)testing brukt for å trekke brukerne inn som dommere i kampen. Ofte for å kåre en slags vinner. Hvis vi tenker litt over innholdet i artiklene jeg refererte til ovenfor, kan det hende at vi alle taper på en slik innstilling?

Jeg har ansvaret for brukertesting i Tarantell og ønsker å teste mye og ofte, men dette viser at det er veldig viktig at man velger riktig verktøy / brukertestmetode for å få de svarene man trenger.  Jeg vil prøve å skrive litt om det i mitt neste blogginnlegg. Stay tuned som det heter

(PS! Jeg twitrer under brukernavnet haakonha – vi twitres!)

Norgespremieren på filmen “Us Now” gikk av stabelen sist onsdag. I filmen intervjues skikkelser som Clay Shirky og Charles Leadbeater, profeter for den pågående revolusjonen innen “sosiale medier”, og vi introduseres for fortellinger som den om fotballaget som eies og styres av 33.000 nettbrukere. Til sammen tegner disse et bilde av en nedenfra-opp fremtid, hvor frivillige sammenslutninger over nettet har makten til å velte regjeringer og administrere nye typer organisasjoner. “Er vi klare for Facebook-demokratiet?” var arrangørenes spørsmål til debatten etterpå.

Mitt svar, etter å ha skrevet en masteroppgave om emnet, er “ikke ennå”. Og problemet er ikke “oss” – brukere, borgere – og heller ikke “de” – presse, politikere, bedriftsledere – men snarere det at Facebook, Wikipedia, Blogger osv. er dårlig egnede som platformer for demokratiske vedtak. Mer om det, og om hva som kan gjøres, nedenfor.

Read more »

Jeg og James Bjerkholt hadde gleden av å holde foredraget “The Power of Default” på Yggdrasilkonferansen på Lillehammer i år. Vårt foredrag handlet om hvordan vi har benyttet vår teori om The power of default samt Barry Schwartz teori om The paradox of choice for å lage ny fotobok for fotoknudsen.no.

Read more »

Her om dagen mottok vi følgende på telefon:

Tyskerne krever 945 piksler for at de skal kunne innarbeide det gylne snitt, men portugiserne står hardnakket på 925 og har allerede begynt å implementere… hva skal jeg gjøre? Hva er riktig?

Utsagnet oppsummerer kundens situasjon: Stor organisasjon med regionale aktører og egne meninger på kollisjonskurs med behovet for et enhetlig og konsistent design. Kunden har innsett at det sistnevnte gir både kommunikasjonsmessige og økonomiske gevinster, men får problemer i møte med tilsynelatende vilkårlig valgte tall som det plutselig er gått nasjonal prestisje i.

La oss passere nasjonal selvfølelse i stillhet: Hvordan velger du egentlig optimal bredde på en nettløsning? Svaret er, som med mye annet i livet, at det kommer an på. Heldigvis kommer det ikke an på så fryktelig mye, og vi skal se på det viktigste her. Read more »