Det er jo interessant å se hva store etablerte flyselskaper gjør for å møte konkurransen fra lavprisselskapene og en reiseplanlegger høres jo ut som et nyttig verktøy.

Jeg trenger en billett til Roma i slutten av juli og er svært motivert for å la SAS hjelpe meg med å planlegge reisen.

Møtet med reiseplanleggeren var mildt sagt skuffende.

Dette ser ut til at SAS har oppfunnet en ny og litt vanskeligere måte å bestille billetter på. Muligens for folk som velger reisemål etter alfabetisk rekkefølge? Det finnes kanskje en subkultur der ute som er ute etter selve flyreisen og ikke bryr seg om de ender opp i Alicante eller Alta?

Når jeg prøver meg på å velge Juli i menyen, sklir ukene elegant frem i menyen under og jeg velger den siste. Deretter scroller jeg ned til bunnen av siden der jeg finner Roma og syv ulike priser som jeg regner med at er ukedager…den tredje prisen var bra, jeg regner meg fram til at det er onsdag.

For å være sikker på at SAS og jeg tenker likt når det gjelder uker scroller opp til toppen av siden der ukedagene står, det stemmer.

Deretter scroller jeg ned igjen og velger onsdagen. Et slags tåkelag (eller kanskje det er aske) legger seg over siden, men ingenting skjer. Derfor trykker jeg på onsdagsprisen en gang til. Da forsvinner tåka men, jeg har fortsatt ikke fått bestillt meg en reise.

Jeg trykker på nytt igjen og tåka kommer tilbake, nå scroller jeg opp igjen og, heldigvis, ut av tåka kommer en boks der jeg kan velge hvor mange som skal reise. Jeg velger en voksen og to barn og trykker på vis flyavganger. Denne knappen tar meg til kjente omgivelser, to steg inn i den ordinære bestillingsprossesen hos SAS.

Akkurat i det jeg skal til å bestille ser jeg at avreise er i slutten av september, jeg husker tydelig at jeg valgte Juli. (det viser seg at velger jeg juli som måned får jeg automagisk et utvalg av uker i september å velge mellom…?!)

Juli i SAS-verdenen består av noen uker i september...

Jeg gir opp…

…og ender opp med å kjøpe billetten på riktig dato til 1/10 del av prisen på verdens styggeste nettside Ryanair.com.

Og heldigvis, sier nå jeg. Det skulle tatt seg ut hvis jeg kunne skrive nrk.no/østlandssendingen (eller bare /østland), når det egentlig er P1-bastionen Ostlandssendingen jeg skal ha tak i. Eller Sørlandet. Eller Bodø. Eller Orkanger, Bergen, Tørdal, Brandt og så videre..

Ok, ironi og gamle referanser til side; Det er altså INGENTING som hindrer nettsteder i å ha normale norske bokstaver i URLene sine, bortsett fra i domenenavnet. Det er både lov og mulig og i høyeste grad anbefalt. Det kan hende at nettleseren din velger å oversette de norske tegnene til noen mye brukervennligere %F20-aktige kombinasjoner men dette begynner også å gi seg etter som nettleserne etterhvert passerer stemmeskiftet og blir voksne (i den grad det er noe tegn på at man er voksen). Mao: http://www.nrk.no/østland er en helt fin URL som jeg vil tro må være lettere å huske enn nevnte /ostland, selv om de sier ostland på radioen hver gang de vil ha folk inn på nettsidene.

De eneste nettbrukerne dette blir problematisk for, er alle som sitter på nettcafè i utlandet med kun spanske eller greske taster tilgjengelig. De må selvfølgelig få lov å komme frem ved å skrive /ostland, men for norske nettsteder med overvekt av norskspråklige lesere, så bør dette være unntaket snarere enn regelen. Det er vel enklere å lære de som behøver det, å bytte ut æ og å med a, og ø med o.

I tillegg synes jeg at brukerne skal få lov til å gjette adressen til den siden de er ute etter. Jeg ser ikke poenget med å prøve å oppdra leserne til å bruke den ene korrekte adressen til en side. Dette minner om et nettsted som er designet for å passe organisasjonen det beskriver, ikke publikum som bruker siden. På Apple sine nettsider kan jeg skrive inn hvilket som helst av ordene jeg forbinder med Apple og bli sendt til riktig side, selv om jeg ikke har truffet riktig URL. De har mao. gode aliaser som sender brukerne videre til riktig adresse. Hvis jeg f.eks. skal laste ned Itunes på norsk, skriver jeg apple.no/itunes og blir sendt til http://www.apple.com/no/itunes/. Siden jeg bruker en av disse voksne nettleserne (Safari for øyeblikket) så slipper jeg tilogmed å skrive http i starten av nettadressen, det er også et pluss.

404-sider er det siste punktet jeg kunne tenke meg å gjøre noe med. Disse opptrer som regel når noen har fulgt en gammel lenke, eller prøvd å være “smarte” ved å ta sjansen på at den URLen man har skrevet inn, er den rette. Jeg synes at ingen av disse tilfellene holder som gyldig grunn til å sende brukeren til 404-siden.

For det første, lenkene dine (dvs. nettadressene til innholdet ditt) må ikke inneholde spor av webrammeverket du bruker. Http://www.vg.no/artikkel.php?artid=5826064 er for eksempel ikke bra. Dette knytter VG for “evig og alltid” til php som implementasjonsrammeverk, og hvis du skal huske en ting fra dette innlegget så er det at PHP er ikke et rammeverk du vil være knyttet til spesielt lenge . Alternativt må nettstedet vedlikeholde mappinger mellom artiklers opprinnelige nettadresser og adressene de har i nettstedets nåværende publiseringssystem. Det er helt unødvendig at det må være slik, men det virker som om dette ikke har nok fokus i mange publiseringssystemer.

Som en siste foranstaltning for å unngå 404-sider så foreslår jeg at du gjør et søk på det som står i tittellinjen, etter domenenavnet, dersom du ikke kan finne ut at adressen som er skrevet inn, peker på et bestemt innhold. Dette er også forholdsvis enkelt å implementere, du må bare ha en “catch-all” funksjon til slutt i oversettelsen mellom URL og innholdsside, som kan starte søket. Tenk hvor fint det hadde vært å kunne skrive www.vg.no/Bjørn Dæhlie (med mellomrom OG æ og ø, ja!), og få opp et søketreff om en av Norges største idrettsmenn, istedenfor en 404-side bare fordi VG ikke har noen redaksjonelt sammensatt side om mannen?

En kort oppsummering som bonus til dere som har kommet dere helt hit:
Jeg vil ha følgende nettadresser implementert skikkelig:
http://www.nrk.no/østland
http://www.nrk.no/østlandssendingen
http://www.vg.no/film/mel-gibson-blir-pappa-igjen
http://www.vg.no/Bjørn Dæhlie

I artikkelen hevdes det at nå tar det snart av for emnekart og grunnen er at følgende nettsteder har vunnet priser i det siste (alle er emnekartnettsteder): regjeringen.no, stortinget.no, skatteetaten.no og nå også visitnorway.com. Grunnen til at emnekart er så fint er blant annet at:

- Det helt nødvendig å kaste den mentale forestillingen om webtjenesten som et hierarki der forsiden er eneste inngang. I stedet må det dyrkes frem tydelige seksjonssider og navigasjons- og knutepunkter som kan bli tjenestens nye innganger, forklarer Jørgensen.

Dette kan jeg like. Det er bra at man innser at forsiden ikke er den viktigste siden på nettstedet (for alle)! Seksjoner nettstedet, strukturer det i mindre områder slik at det er lettere å få oversikt for brukeren. MEN jeg synes at emnekartnettsteder mangler det menneskelige aspektet som gjør at man redaksjonelt/manuelt vurderer noe som relevant evt. irrelevant til den artikkelen man leser. Den mennesklige vurderingen av relevanse ville kunne redusere mengden av (irrelevante eller svakt relevante) linker som knyttes til enhver artikkel.

For å bruke artikkelforfatterens egne ord: det blir rett og slett for mange navigasjons- og knutepunkter til enhver side i nettstedet. Er det emnekartteknologien som gjør at det blir slik eller er det bare designerne/informasjonsprodusentene som har en hang til å inkludere for mye som “relatert” info?

Jeg er derfor uenig i at emnekart er løsningen. Emnekart fjerner hierarkiet, men den mentale forestillingen om hierarki blir ikke erstattet med en tydelig mental modell som fungerer bedre for brukeren.

Jeg leste også kommentarene til artikkelen og det siste innlegget var av Are Gulbrandsen hvor han trekker frem visitnorway.com som har vunnet en pris. Ok, jeg har sett de andre nettstedene så jeg går inn på visitnorway for å se om jeg blir positivt overrasket over enkel og genial struktur og oversikt. Jeg brukte ikke lang tid på å finne et grovt eksempel på at relatert informasjon til selv sentrale sider fremstår som helt irrelevante og har relaterte artikler på forskjellig logiske nivå.

Scenario: Tenk deg at du er interessert i få vite om bilferie i norge. Du finner en side som heter “Driving in Norway” på de engelske sidene.

Veien dit er ikke intuitiv. Denne ligger under hovedkategorien “Where to go” (men ikke under hovedkategorien “What to do”…??). Man klikker på “Where to go” i toppmenyen. Da kommer man til en hovedside med et vell av alternativer på høyre side… greit nok… velger “Driving in norway” og får denne artikkelen. Dette må være et slikt knutepunkt som man nevner i digi.no artikkelen…?

Det er flere problemer med denne knutepunktsiden (som jeg mener er  noe som er gjennomgående fenomen på emnekartnettsteder generelt). Nå kan man ikke se at man har kommet hit via “Where to go” – det er faktisk helt umulig å se hvordan man har kommet til denne siden hvis man skulle ha dumpet hit via et søk i Google eller andre søkemotorer. Dette bryter mot helt elementære navigasjonsprinsipper om at man skal vite hvor man er, hvor man har vært (og hvor man kan gå).

Dette betyr at jeg som nyankommen besøkende ikke har mulighet til å prøve å danne meg et mentalt bilde av hvordan dette nettstedet er strukturert fordi jeg får ingen clues om hvor jeg er eller hvor jeg “har vært”.

Hvis du også ser hvilke artikler som er relaterte til dette store temaet “Driving in norway” så får man to linker: “The atlantic road” og…. “Getting to Rauland”… Rauland?? Hva er det?? Hvorfor skal jeg dit? Hvordan kan et såpass spesifikt og uinterresant treff havne som relatert informasjon til den generiske siden “Driving in norway”?

Når relatert informasjon dukker opp i høyrekolonne på denne måten som er helt irrelevant (og på et annet logisk nivå) så skylder jeg på emnekart. Kanskje ikke teknologien per se, men at innholdsprodusentene må ha tunga relativt rett i munnen for å få sving på sider som dette. Når man tagger enkeltartikler man skriver og dette dukker opp helt ukritisk basert på at teknologien får et match på emneord så blir det som regel dårlig kommunikasjon. Jeg tror rett og slett det er så vanskelig å lage emneordlistene og metaordene slik at det er tilnærmet umulig for en innholdsprodusent å treffe spikeren på hodet når han velger hvilke emneord som skal knyttes til artiklene.

Pris eller ikke pris – dette er ikke bra struktur og det kan se ut som om emnekart IKKE er god web-design allikevel!!

Omtalte sider:
Artikkel på digi.no:  http://www.digi.no/808475/god-web-design-er-emnekart

Driving in Norway på Visitnorway.com:  http://www.visitnorway.com/en/Articles/Theme/Getting-here-and-around/Driving-in-Norway/

Creunas blogg: http://blog.creuna.no/?p=175

Hovednavigasjonen skal raskt kunne si brukeren hva nettstedet handler om. Jeg trekke frem 3 ulike menyvarianter for å illustrere hvorfor dette er viktig:

• Triggerordnavigasjon (god praksis)
• Mystery Meat navigation (dårlig praksis)
• Generelle/generiske menyer (dårlig praksis)

Jeg vil gå igjennom disse variantene etter tur og beskrive hvordan dette påvirker brukernes forståelse av et nettsted. Men først vil jeg minne om at menynavigasjon er ikke det viktigste virkemidlet man har på et nettsted for å få brukerne til få finne frem. Innholdet er langt viktigere – hvordan man har strukturert innholdet, hvordan man skriver overskrifter, hvor lett det er å få oversikt mm.

Triggerordnavigasjon
Triggerord er ord som brukere ofte ser etter når de er på leting etter informasjon. For eksempel hvis man er ute etter programvare som man kan laste ned og teste (før man kjøper) ser du etter ord som “download” eller “last ned”. Alt annet er uinteressant. Hvis man ikke finner ordene man leter etter vil man raskt enten forlate nettstedet eller velge andre strategier enn menynavigasjon – som f.eks. søk eller skumme innholdet etter navigasjonsmuligheter (innholdsnavigasjon).

www.moelven.no bruker triggerord i hovednavigasjon med hell. Dette er en variant som jeg har vært med på å utvikle for Moelven hvor forsiden inneholder en kategori samt et utvalg av representative triggerord for innholdet man finner under hver kategori. Vi synes det funger utmerket. Dyplenkingen gjør at sentralt innhold er tilgjengelig uten å måtte vise flere nivåer for å forstå konseptet.

Et annet nettsted som bruker triggerord, men som ikke er like elegant er www.xxl.no. Her fyller triggerordene hele toppen av siden som gjør at man skyver selve innholdet (varene) unødvendig langt ned på siden.

“Mystery Meat Navigation” (MMN)
Den typiske MMN er designet slik at menypunktene ikke har tekstlig beskrivelse før man klikker eller tar musen over et ikon eller noe som du kanskje tror kan være hovednavigasjonen. Et eksempel på dette ser du her: The CSI Companies. Et annet eksempel er Petter Stordalens (hjemme)side  Homeinvest. Homeinvest er et perfekt eksempel på Mystery Meat navigation, men det er dermed ikke sagt at sidene er dårlige. Det vil avhenge av hensikten med nettstedet. Hvis det ikke spiller noen rolle om brukeren må bruke tid på utforske nettstedet og det ikke er fokus på at brukeren må finne informasjon raskt (og smertefritt) kan MMN godt brukes. Det er imidlertid lite brukervennlig i de aller fleste tilfeller.

Nytt (14. apr)! Leste i dag om SVs velgerguide som også har mystery meat menyer – den bør sees. (Se forøvrig valgpanelet.no for vurdering av partienes valgkamp på nett).

Generelle / generiske menyer
Det er ofte vanskelig å lage kategorier for store nettsteder. Det kan ende i kategorier som på toppnivå er så generelle at det er vanskelig å forstå hva som skjuler seg bak menypunktene. Her har vi et eksempel fra regjeringen.no som har valgt å være veldig ryddige i forhold til å velge et navigasjonskonsept og så være konsistent gjennom hele løsningen. Det er bare så synd at det passer dårlig at alle departementene har lik struktur som er slik:

• Departementets forside
• Aktuelt
• Tema
• Dokumenter
• Om Departementet
• Lyd og bilde

Riktignok er det slik at det er lenker under hver kategori slik at man ser nivå 2 navigasjonen umiddelbart, men også den er veldig generell. Ta den generiske kategorien “Dokumenter” som inneholder følgende underpunkter:

• Statsbudsjettet
• Proposisjoner og meldinger
• Lover og regler
• Rundskriv
• Høringer
• NOU-er
• Rapporter og planer
• Veiledninger og brosjyrer
• Andre dokumenter

Det er ikke lett for “mannen i gata” å vite hva man skal klikke på her. Navigasjonen er laget av og for interne brukere (eller ekspertbrukere). “Andre dokumenter” er også et eksempel på hva som skjer når man går helt tom for navngiving

Oppsummert
Jeg  har raskt gått igjennom 3 ulike typer navigasjonskonsepter. Triggerordsnavigasjon er bra fordi det gir rask oversikt ved ett blikk og det kontekstualiserer hovedmenypunktene slik at man skjønner fort hva man finner under hver kategori. Mystery meat navigasjon og Generelle / generiske termer er tilsvarende dårlig egnet for rask oversikt.

Synes du at dette illustrerer viktigheten av å lage et konsept som brukerne forstår eller har du en bedre ide? Har du noen (kreative)  eksempler på navigasjon og menyer som ikke er lette å forstå? Jeg vil gjerne ha dine egne erfaringer på dette!

Å ha “les mer” lenker på dine artikler og nyhetsartikler er like dumt som å ha et stort skilt som peker på dørhåndtaket på din utgangsdør hvor det står ”åpnes her”. (I de aller fleste tilfeller er dette åpenbart – medmindre du har kamuflert dørhåndtaket på en slik måte at dine gjester ikke skjønner at det er et dørhåndtak, da er et skilt ok – medmindre du ikke vil at de skal skjønne at det er en dør, da bør du droppe skiltet…. men nok om det!).

Mitt poeng er bare at dersom noe ser ut som en lenke så VET brukerne dine at det er klikkbart og at hvis man klikker på noe så skjønner de også at de kan lese mer om dette. En person som aldri har benyttet nettet før lærer seg to ting relativt raskt:

1. Åpne en nettleser.

2. Klikke på lenker.

Det er derfor fullstending unødvendig å fortelle brukerne at de kan klikke her eller der for å lese mer.

OK. Nå over til den faglige biten av argumentasjon for hvorfor ”les mer”-linker ikke er lurt. Jeg skal nøye meg med 3 gode grunner:

1. “Les mer” er en generell, ikke-deskriptiv link, den sier ingenting om hva som skjer når du trykker på den – bortsett fra at brukeren kan forvente noe “mer”. Linken er derfor nødt til å stå i en kontekst for at den skal ha mening. Derimot: “Les mer om den amerikanske valgkampen” det er en link som gir mening og potensielt tilleggsinformasjon for brukere. Det er ikke så mye kontekst som skal til før du hjelper brukerne litt på vei.

2. Lenker som inneholder ord som folk søker på (nøkkelord) gis høy vekt av google og andre søkemotorer. Logikken er slik at dersom nøkkelordet noen søker med er en del av en lenke så betyr antakeligvis det at linken fører til en side med innhold som er av interesse for brukeren. Derfor vil slike lenker dukke opp høyere på googles ranking enn en link hvor tittelen er ”les mer”. Hvis i tillegg linken er kodet som en heading så vil det gi enda høyere ranking, men det er ikke alle tilfeller hvor dette er riktig bruk av heading tag’en.

3. Accessibility (tilgjengelighet). Alle med skjermlesere vil ikke ha nytte av ”les mer” lenker. I dag er ingen norske nettsteder pålagt å oppfylle krav til tilgjengelighet, men dette er lovverk som er under endring. Hvorfor ikke begynne allerede i dag?

Jakob Nielsen (som er en slags usability guru som folk liker å sitere) sa allerede i 2005:

Explain what users will find at the other end of the link, and include some of the key information-carrying terms in the anchor text itself to enhance scannability and search engine optimization (SEO). Don’t use “click here” or other non-descriptive link text. http://www.useit.com/alertbox/designmistakes.html

Dette utsagnet har gyldighet den dag i dag og mange nettsteder ser ut til å slite med å bli kvitt ikke-beskrivende lenker. Ikke minst våre kjære nettaviser VG (”les hele saken“), Aftenposten (”Les saken“) og Dagbladet (”Les mer“!). Det som er litt artig er at alle disse avisene praktiserer at man kan klikke både på bilde og tittel og komme til akkurat samme sted som “Les mer/saken/hele saken”.

Og bare for å ta det med en gang; vår egen blogg er ikke noe unntak: “les hele artikkelen“!? (det var ikke jeg som ville ha den lenketeksten!).

Det finnes naturlig nok mye faglitteratur på temaet og trender kommer og går mht. hva som er “riktig”. De fleste har kanskje hørt om regelen som sier at man ikke skal ha mer enn 7 +-2 menypunkter? Opprinnelsen til denne regelen er fra en artikkel publisert i 1956 av George A. Miller som var en undersøkelse av korttidshukommelsen til ungdommer (se også en kort forklaring av teorien på Wikipedia). Jeg var senest på et U11 seminar i Boston i fjor hvor Gerry McGovern gjentok denne regelen og mente at den fremdeles gjelder for navigasjon. Det er bare en liten hake ved hele greia, man trenger aldri å huske/memorere en navigasjonsmeny – man skal bare kunne vite sånn cirka hvordan nettstedet er organisert og så scanne seg frem til riktig menypunkt! Derfor er det meningsløst å ha en regel som går på at man må begrense menyer til antall menypunkter som folk antas å kunne memorere selv. Lengden på hovedmenyen er stort sett aldri et problem i seg selv, men hvis du bryter en av mine sju regler for god menystruktur så vil du oppleve at brukerne dine får problemer. Garantert!

OK. Nok prat. Her er mine 7 regler for god menystruktur og navigasjon:

1. Lag et navigasjonskonsept som er lett å forstå for brukerne!
2. Finn en god balanse mellom bredde og dybde!
3. Menypunktene skal være på samme logiske nivå!
4. Det skal ikke være vanskelig for brukeren å velge menypunkt på toppnivå!
5. Ikke bruk fagutrykk i hovednavigasjonen!
6. Baser navigasjonen på nettstedet på ett hovedprinsipp for navigasjon, men tilby flere innganger til samme informasjon!
7. Vær konsistent!

Jeg vil gjerne ha kommentarer på disse reglene og hvis det er noe jeg har glemt så vil jeg gjerne vite om det også

Jeg vil prøve å uttdype disse reglene en etter en i blogginnlegg her på blogandtell.no og linke disse opp til denne artikkelen.