Jeg har vært på internett siden 1995. NRK har vært på internett siden 1996. Sammen har vi vært igjennom mye rart, fra <blink>-tagger via the single pixel gif til dagens myriade av AJAX, HTML5, CSS3 (hvis du bruker Opera ihvertfall) og andre mer eller mindre etablerte standarder. Det er bare en eneste regel som har overlevd tidens tann, nemlig det sunne og fornuftige mantraet om at man ikke kan ha æ,ø eller å i adressen til websider.

Og heldigvis, sier nå jeg. Det skulle tatt seg ut hvis jeg kunne skrive nrk.no/østlandssendingen (eller bare /østland), når det egentlig er P1-bastionen Ostlandssendingen jeg skal ha tak i. Eller Sørlandet. Eller Bodø. Eller Orkanger, Bergen, Tørdal, Brandt og så videre..

Ok, ironi og gamle referanser til side; Det er altså INGENTING som hindrer nettsteder i å ha normale norske bokstaver i URLene sine, bortsett fra i domenenavnet. Det er både lov og mulig og i høyeste grad anbefalt. Det kan hende at nettleseren din velger å oversette de norske tegnene til noen mye brukervennligere %F20-aktige kombinasjoner men dette begynner også å gi seg etter som nettleserne etterhvert passerer stemmeskiftet og blir voksne (i den grad det er noe tegn på at man er voksen). Mao: http://www.nrk.no/østland er en helt fin URL som jeg vil tro må være lettere å huske enn nevnte /ostland, selv om de sier ostland på radioen hver gang de vil ha folk inn på nettsidene.

De eneste nettbrukerne dette blir problematisk for, er alle som sitter på nettcafè i utlandet med kun spanske eller greske taster tilgjengelig. De må selvfølgelig få lov å komme frem ved å skrive /ostland, men for norske nettsteder med overvekt av norskspråklige lesere, så bør dette være unntaket snarere enn regelen. Det er vel enklere å lære de som behøver det, å bytte ut æ og å med a, og ø med o.

I tillegg synes jeg at brukerne skal få lov til å gjette adressen til den siden de er ute etter. Jeg ser ikke poenget med å prøve å oppdra leserne til å bruke den ene korrekte adressen til en side. Dette minner om et nettsted som er designet for å passe organisasjonen det beskriver, ikke publikum som bruker siden. På Apple sine nettsider kan jeg skrive inn hvilket som helst av ordene jeg forbinder med Apple og bli sendt til riktig side, selv om jeg ikke har truffet riktig URL. De har mao. gode aliaser som sender brukerne videre til riktig adresse. Hvis jeg f.eks. skal laste ned Itunes på norsk, skriver jeg apple.no/itunes og blir sendt til http://www.apple.com/no/itunes/. Siden jeg bruker en av disse voksne nettleserne (Safari for øyeblikket) så slipper jeg tilogmed å skrive http i starten av nettadressen, det er også et pluss.

404-sider er det siste punktet jeg kunne tenke meg å gjøre noe med. Disse opptrer som regel når noen har fulgt en gammel lenke, eller prøvd å være “smarte” ved å ta sjansen på at den URLen man har skrevet inn, er den rette. Jeg synes at ingen av disse tilfellene holder som gyldig grunn til å sende brukeren til 404-siden.

For det første, lenkene dine (dvs. nettadressene til innholdet ditt) må ikke inneholde spor av webrammeverket du bruker. Http://www.vg.no/artikkel.php?artid=5826064 er for eksempel ikke bra. Dette knytter VG for “evig og alltid” til php som implementasjonsrammeverk, og hvis du skal huske en ting fra dette innlegget så er det at PHP er ikke et rammeverk du vil være knyttet til spesielt lenge . Alternativt må nettstedet vedlikeholde mappinger mellom artiklers opprinnelige nettadresser og adressene de har i nettstedets nåværende publiseringssystem. Det er helt unødvendig at det må være slik, men det virker som om dette ikke har nok fokus i mange publiseringssystemer.

Som en siste foranstaltning for å unngå 404-sider så foreslår jeg at du gjør et søk på det som står i tittellinjen, etter domenenavnet, dersom du ikke kan finne ut at adressen som er skrevet inn, peker på et bestemt innhold. Dette er også forholdsvis enkelt å implementere, du må bare ha en “catch-all” funksjon til slutt i oversettelsen mellom URL og innholdsside, som kan starte søket. Tenk hvor fint det hadde vært å kunne skrive www.vg.no/Bjørn Dæhlie (med mellomrom OG æ og ø, ja!), og få opp et søketreff om en av Norges største idrettsmenn, istedenfor en 404-side bare fordi VG ikke har noen redaksjonelt sammensatt side om mannen?

En kort oppsummering som bonus til dere som har kommet dere helt hit:
Jeg vil ha følgende nettadresser implementert skikkelig:
http://www.nrk.no/østland
http://www.nrk.no/østlandssendingen
http://www.vg.no/film/mel-gibson-blir-pappa-igjen
http://www.vg.no/Bjørn Dæhlie

Jeg snublet tilfeldigvis over en artikkel om emnekart i dag. Tittelen er “God web-design er emnekart” på digi.no og også på creunas blog.

I artikkelen hevdes det at nå tar det snart av for emnekart og grunnen er at følgende nettsteder har vunnet priser i det siste (alle er emnekartnettsteder): regjeringen.no, stortinget.no, skatteetaten.no og nå også visitnorway.com. Grunnen til at emnekart er så fint er blant annet at:

- Det helt nødvendig å kaste den mentale forestillingen om webtjenesten som et hierarki der forsiden er eneste inngang. I stedet må det dyrkes frem tydelige seksjonssider og navigasjons- og knutepunkter som kan bli tjenestens nye innganger, forklarer Jørgensen.

Dette kan jeg like. Det er bra at man innser at forsiden ikke er den viktigste siden på nettstedet (for alle)! Seksjoner nettstedet, strukturer det i mindre områder slik at det er lettere å få oversikt for brukeren. MEN jeg synes at emnekartnettsteder mangler det menneskelige aspektet som gjør at man redaksjonelt/manuelt vurderer noe som relevant evt. irrelevant til den artikkelen man leser. Den mennesklige vurderingen av relevanse ville kunne redusere mengden av (irrelevante eller svakt relevante) linker som knyttes til enhver artikkel. Read more »

(Jeg skrev et blogginnlegg tidligere som omhandlet 7 regler for god menystruktur og navigasjon. Her er forklaringen på regel nr. 1: Lag et navigasjonskonsept som er lett å forstå for brukerne!)

Hovednavigasjonen skal raskt kunne si brukeren hva nettstedet handler om. Jeg trekke frem 3 ulike menyvarianter for å illustrere hvorfor dette er viktig:

• Triggerordnavigasjon (god praksis)
• Mystery Meat navigation (dårlig praksis)
• Generelle/generiske menyer (dårlig praksis)

Jeg vil gå igjennom disse variantene etter tur og beskrive hvordan dette påvirker brukernes forståelse av et nettsted. Men først vil jeg minne om at menynavigasjon er ikke det viktigste virkemidlet man har på et nettsted for å få brukerne til få finne frem. Innholdet er langt viktigere – hvordan man har strukturert innholdet, hvordan man skriver overskrifter, hvor lett det er å få oversikt mm.

Read more »

Les mer linker er på vei ut og det er flere grunner til dette. Min påstand:

Å ha “les mer” lenker på dine artikler og nyhetsartikler er like dumt som å ha et stort skilt som peker på dørhåndtaket på din utgangsdør hvor det står ”åpnes her”. (I de aller fleste tilfeller er dette åpenbart – medmindre du har kamuflert dørhåndtaket på en slik måte at dine gjester ikke skjønner at det er et dørhåndtak, da er et skilt ok – medmindre du ikke vil at de skal skjønne at det er en dør, da bør du droppe skiltet…. men nok om det!).

Mitt poeng er bare at dersom noe ser ut som en lenke så VET brukerne dine at det er klikkbart og at hvis man klikker på noe så skjønner de også at de kan lese mer om dette. En person som aldri har benyttet nettet før lærer seg to ting relativt raskt:

Read more »

Hvert eneste prosjekt jeg har vært involvert i som informasjonsarkitekt og brukervennlighetsekspert har på en eller annen måte handlet om å sørge for at brukerne får riktig informasjon til riktig tid. Menystrukturen på nettstedet (eller applikasjonen) er alltid et diskusjonstema i prosjektene.

Det finnes naturlig nok mye faglitteratur på temaet og trender kommer og går mht. hva som er “riktig”. De fleste har kanskje hørt om regelen som sier at man ikke skal ha mer enn 7 +-2 menypunkter? Opprinnelsen til denne regelen er fra en artikkel publisert i 1956 av George A. Miller som var en undersøkelse av korttidshukommelsen til ungdommer (se også en kort forklaring av teorien på Wikipedia). Jeg var senest på et U11 seminar i Boston i fjor hvor Gerry McGovern gjentok denne regelen og mente at den fremdeles gjelder for navigasjon. Det er bare en liten hake ved hele greia, man trenger aldri å huske/memorere en navigasjonsmeny – man skal bare kunne vite sånn cirka hvordan nettstedet er organisert og så scanne seg frem til riktig menypunkt! Derfor er det meningsløst å ha en regel som går på at man må begrense menyer til antall menypunkter som folk antas å kunne memorere selv. Lengden på hovedmenyen er stort sett aldri et problem i seg selv, men hvis du bryter en av mine sju regler for god menystruktur så vil du oppleve at brukerne dine får problemer. Garantert!

OK. Nok prat. Her er mine 7 regler for god menystruktur og navigasjon:

1. Lag et navigasjonskonsept som er lett å forstå for brukerne!
2. Finn en god balanse mellom bredde og dybde!
3. Menypunktene skal være på samme logiske nivå!
4. Det skal ikke være vanskelig for brukeren å velge menypunkt på toppnivå!
5. Ikke bruk fagutrykk i hovednavigasjonen!
6. Baser navigasjonen på nettstedet på ett hovedprinsipp for navigasjon, men tilby flere innganger til samme informasjon!
7. Vær konsistent!

Jeg vil gjerne ha kommentarer på disse reglene og hvis det er noe jeg har glemt så vil jeg gjerne vite om det også

Jeg vil prøve å uttdype disse reglene en etter en i blogginnlegg her på blogandtell.no og linke disse opp til denne artikkelen.