Men hvem får familiebildene som ikke lenger er i bokhylla, men hos FotoKnudsen.no? Vil bildene etter hvert slettes uten at de pårørende får anledning til å hente dem ut? Hvorledes vil FotoKnudsen vite hvem de skal kontakte? Dersom jeg har registert min jobb-epost vil de etter hvert oppleve at epost ikke kan leveres, og gjøre …… hva da? Antakelig slutter de å sende epost til min adresse, og dersom kontoen ikke benyttes vil jeg anta at bilder, album, kalendere og annet med affeksjonsverdi etterhvert blir slettet. 

Dersom jeg har registert min gmail konto, vil FotoKnudsen kunne sende meg epost i evigheter uten noen reaksjon. Jeg har gigabytevis med ledig (og gratis) plass. Har noen tenkt å rydde opp i denne informasjonshaugen når jeg dør? Hvem skal betros å gå gjennom all min historiske maildialog i ti år gamle pst-filer, hos Hotmail, Yahoo, Google og Start.no? Man kan selvfølgelig påstå at dette er en irrelevant problemstilling, at det er leverandørenes problem, at diskplass er bortimot gratis, og at ingen har lyst til å gå gjennom tonnevis med spam. Men samtidig har korrespondanse være viktig historisk dokumentasjon, og for markante historiske personer har deres korrespondanse ofte blitt samlet i bokform etter deres død. Jeg skal ikke påberope meg å være i denne kategorien, men problemstillingen må da også eksistere for andre enn meg? Brukte ikke Einar Førde epost? Er det av offentlig eller historisk interesse å vite hva han skrev til hvem?

Etterlatte har til nå benyttet seg av kommunikasjonsformen dødsannonse for å nå ut til omverdenen med budskapet. Dette vil være mindre effektivt framover. Selvfølgelig kan man nå ut med et sorgens budskap, men det er lite trolig at alle som burde informeres leser annonsen. Mitt perifere nettverk består av hundrevis av nære og fjerne bekjentskaper, på Facebook, Twitter, LinkedIn og Naymz. For ikke å snakke om adresselistene jeg har i Outlook og andre epostklienter. Og i disse nettverkene er også jeg en node, som gjør at mulige forbindelseslinjer brytes dersom jeg fjernes fra nettverket. Jeg bør med andre ord eksistere, selv om ingen kan forvente særlig mye fra min kant. Hvem melder seg til å oppdatere min Facebook-status med “Harald is dead”? 

Jeg ser fram til nye tjenester på internett, der man kan legge opp sitt digitale testamente, samordne kontoer og statuser, og kanskje distribuere eierskapet til familiemedlemmer. Noe ala en kombinasjon av digital gravplass og familieadvokat som fordeler og forvalter informasjon og rettigheter.

Dessuten ønsker jeg meg en twitter-robot som gjør at jeg kan twitre fra det hinsidige, og respektfullt meddele mine tanker til de jeg bryr meg om.

Hvordan påvirker dette vår digitale hverdag? Vi omgis daglig av nettsamfunn vi beveger oss mellom. Twitter har fått mye oppmerksomhet i media de siste dagene som den nye hypen. Twitter er ikke noe nytt eller revolusjonerende, det er tvert i mot noe av det enkleste nettsamfunnet som kun tilbyr oss én enkel funksjon – si meg hva du gjør. Suksessen bak Twitter er delvis et resultat av denne digitale folkevandringen vi stadig begir oss ut på. Facebook var i sin tid bra når Facebook gjorde det vi forventet, å holde rede på venner og få kontakt med gamle kjente. Så kom alle applikasjonene vi har lært å hate, overeksponeringen av alt vi gjør. Twitter gjør det enkelt for oss. Men Twitter vil også forsvinne som nok en kuriositet etter hvert og noen andre tar over tronen som det hotteste stedet å være på nettet.

Trolig vil denne trenden fortsette en stund, men etter hvert som folk blir lei av å stadig vekk melde seg inn i ny samfunn som er altomfattende eller spesialiserte, er det mulig at man ikke lenger ønsker å være overalt. Muligens går trenden mot en sammenfiltring av funksjonalitet fra de ulike nettstedene. Mange av dagens nettsamfunn lever opp til Web 2.0+ trenden med å tilby grensesnitt (API) for andre å bruke funksjonaliteten deres i sine løsninger, og dette åpner for Mashup tjenester hvor man selv kan plukke funksjonalitet fra ulike steder og lage sin egen løsning. Microsoft har gjort et forsøk med sin Popfly tjeneste, og denne sandkassen vil kanskje være grobunn for andre å tenke i de samme baner. Det er lang vei å gå til denne typen webtjenester blir allemannseie og det stiller store krav til hvordan neste generasjons Facebook og Twitter tilbyr sine tjenester. Å omgi seg med mange tjenester inviterer støy, og verden endrer seg i dag så mye, og tilbyr oss så mye, at vi omgir oss med stadig mer støy, og alle forsøk på å filtrere denne støyen vil bli mottatt med interesse. Vi som mennesker har store sosiale behov og nettsamfunn er en viktig faktor for å opprettholde kontakt med omverden, digitalt, men vi må ikke glemme de menneskelige behovene som krever ansikt til ansikt kommunikasjon.

Nå skal vi snart logge helt av og gjøre en gammel sosial øvelse, fredagspils på puben.