Det er jo interessant å se hva store etablerte flyselskaper gjør for å møte konkurransen fra lavprisselskapene og en reiseplanlegger høres jo ut som et nyttig verktøy.

Jeg trenger en billett til Roma i slutten av juli og er svært motivert for å la SAS hjelpe meg med å planlegge reisen.

Møtet med reiseplanleggeren var mildt sagt skuffende.

Dette ser ut til at SAS har oppfunnet en ny og litt vanskeligere måte å bestille billetter på. Muligens for folk som velger reisemål etter alfabetisk rekkefølge? Det finnes kanskje en subkultur der ute som er ute etter selve flyreisen og ikke bryr seg om de ender opp i Alicante eller Alta?

Når jeg prøver meg på å velge Juli i menyen, sklir ukene elegant frem i menyen under og jeg velger den siste. Deretter scroller jeg ned til bunnen av siden der jeg finner Roma og syv ulike priser som jeg regner med at er ukedager…den tredje prisen var bra, jeg regner meg fram til at det er onsdag.

For å være sikker på at SAS og jeg tenker likt når det gjelder uker scroller opp til toppen av siden der ukedagene står, det stemmer.

Deretter scroller jeg ned igjen og velger onsdagen. Et slags tåkelag (eller kanskje det er aske) legger seg over siden, men ingenting skjer. Derfor trykker jeg på onsdagsprisen en gang til. Da forsvinner tåka men, jeg har fortsatt ikke fått bestillt meg en reise.

Jeg trykker på nytt igjen og tåka kommer tilbake, nå scroller jeg opp igjen og, heldigvis, ut av tåka kommer en boks der jeg kan velge hvor mange som skal reise. Jeg velger en voksen og to barn og trykker på vis flyavganger. Denne knappen tar meg til kjente omgivelser, to steg inn i den ordinære bestillingsprossesen hos SAS.

Akkurat i det jeg skal til å bestille ser jeg at avreise er i slutten av september, jeg husker tydelig at jeg valgte Juli. (det viser seg at velger jeg juli som måned får jeg automagisk et utvalg av uker i september å velge mellom…?!)

Juli i SAS-verdenen består av noen uker i september...

Jeg gir opp…

…og ender opp med å kjøpe billetten på riktig dato til 1/10 del av prisen på verdens styggeste nettside Ryanair.com.

“Politiet ble i dag utsatt for ran på høylys dag. De mistenkte stakk av med verdier for 28 millioner kroner og etterlot kun www.politi.no som eneste synlige spor.  Politiet etterlyser i dag en person som utga seg for å være designer, men som etter å ha brukt kun 30 minutter og noe som kan ha vært gamle frontpage maler fra tidlig 90-tallet, forsvant fra åstedet med et ukjent (men høyt) beløp. Vitner sier de så en mann i 19-årene gå ut av politihuset med krampelatter og en koffert som struttet av penger i det han hoppet på mopeden og kjørte avgårde i høy fart.

Videre leter politiet også etter sikkerhetseksperten de leide inn for å sørge for at tips og anmeldelser på nettstedet skulle bli behandlet på skikkelig måte – her har forbryteren kun satt opp noen enkle e-postskjemaer, tatt seg kraftig betalt og gått ut bakdøren.  Alle som måtte ha tips om denne saken bes gå på politi.no og fylle ut tips-skjemaet. Hvis spamfilteret fungerer som det skal så er politiet minst 35% sikre på at tipsene vil komme til rett saksbehandler – før eller senere. Dette er imidlertid hele 20% høyere enn oppklarelsesraten på tyverier så politiet er i god tro om at tipsene publikum sender inn vil komme frem.”

Jeg synes oppriktig synd på Politiet og håper at saken om de savnede 28 millionene vil løse seg, at de skyldige blir funnet og stilt for retten slik at de får sin rettferdige straff.

Dersom ansvarlige for nettsiden hos politi.no føler behovet for å rydde opp i navigasjonsmenyene eller kanskje få et skikkelig design så skal vi i Tarantell gjøre vårt beste for å hjelpe i denne vanskelige stund. Vi vet jo alle hvor ille den forrige nettsiden så ut og hvordan det må ha vært å leve med denne i 8 lange år. Det kan heller ikke være lett for Storberget å legge frem denne “nye” nettsiden nå som det er snart er valg og greier.

Våre designere og interaksjonsdesignere har (så vidt vi vet) plettfri vandel, og ingen kjører moped, så det skal nok gå helt fint.

Vi vil ta politi.no i nærmere ettersyn i løpet av uken for å se omfanget av skadene og gi en litt grundigere gjennomgang av hva dette nye nettstedet har blitt til og hvorfor det kan ha kostet 28 millioner kroner. Vel, det med pengene blir vel uansett et mysterium, men vi skal iallfall gi en gjennomgang!

PS! OG siden vi snakker om politiet så kanskje jeg bør legge til at mitt syn er kanskje ikke i overenstemmelse med min arbeidsgiver og at mine meninger er mine egne (selv om jeg føler meg på relativt trygg grunn her)

Hovednavigasjonen skal raskt kunne si brukeren hva nettstedet handler om. Jeg trekke frem 3 ulike menyvarianter for å illustrere hvorfor dette er viktig:

• Triggerordnavigasjon (god praksis)
• Mystery Meat navigation (dårlig praksis)
• Generelle/generiske menyer (dårlig praksis)

Jeg vil gå igjennom disse variantene etter tur og beskrive hvordan dette påvirker brukernes forståelse av et nettsted. Men først vil jeg minne om at menynavigasjon er ikke det viktigste virkemidlet man har på et nettsted for å få brukerne til få finne frem. Innholdet er langt viktigere – hvordan man har strukturert innholdet, hvordan man skriver overskrifter, hvor lett det er å få oversikt mm.

Triggerordnavigasjon
Triggerord er ord som brukere ofte ser etter når de er på leting etter informasjon. For eksempel hvis man er ute etter programvare som man kan laste ned og teste (før man kjøper) ser du etter ord som “download” eller “last ned”. Alt annet er uinteressant. Hvis man ikke finner ordene man leter etter vil man raskt enten forlate nettstedet eller velge andre strategier enn menynavigasjon – som f.eks. søk eller skumme innholdet etter navigasjonsmuligheter (innholdsnavigasjon).

www.moelven.no bruker triggerord i hovednavigasjon med hell. Dette er en variant som jeg har vært med på å utvikle for Moelven hvor forsiden inneholder en kategori samt et utvalg av representative triggerord for innholdet man finner under hver kategori. Vi synes det funger utmerket. Dyplenkingen gjør at sentralt innhold er tilgjengelig uten å måtte vise flere nivåer for å forstå konseptet.

Et annet nettsted som bruker triggerord, men som ikke er like elegant er www.xxl.no. Her fyller triggerordene hele toppen av siden som gjør at man skyver selve innholdet (varene) unødvendig langt ned på siden.

“Mystery Meat Navigation” (MMN)
Den typiske MMN er designet slik at menypunktene ikke har tekstlig beskrivelse før man klikker eller tar musen over et ikon eller noe som du kanskje tror kan være hovednavigasjonen. Et eksempel på dette ser du her: The CSI Companies. Et annet eksempel er Petter Stordalens (hjemme)side  Homeinvest. Homeinvest er et perfekt eksempel på Mystery Meat navigation, men det er dermed ikke sagt at sidene er dårlige. Det vil avhenge av hensikten med nettstedet. Hvis det ikke spiller noen rolle om brukeren må bruke tid på utforske nettstedet og det ikke er fokus på at brukeren må finne informasjon raskt (og smertefritt) kan MMN godt brukes. Det er imidlertid lite brukervennlig i de aller fleste tilfeller.

Nytt (14. apr)! Leste i dag om SVs velgerguide som også har mystery meat menyer – den bør sees. (Se forøvrig valgpanelet.no for vurdering av partienes valgkamp på nett).

Generelle / generiske menyer
Det er ofte vanskelig å lage kategorier for store nettsteder. Det kan ende i kategorier som på toppnivå er så generelle at det er vanskelig å forstå hva som skjuler seg bak menypunktene. Her har vi et eksempel fra regjeringen.no som har valgt å være veldig ryddige i forhold til å velge et navigasjonskonsept og så være konsistent gjennom hele løsningen. Det er bare så synd at det passer dårlig at alle departementene har lik struktur som er slik:

• Departementets forside
• Aktuelt
• Tema
• Dokumenter
• Om Departementet
• Lyd og bilde

Riktignok er det slik at det er lenker under hver kategori slik at man ser nivå 2 navigasjonen umiddelbart, men også den er veldig generell. Ta den generiske kategorien “Dokumenter” som inneholder følgende underpunkter:

• Statsbudsjettet
• Proposisjoner og meldinger
• Lover og regler
• Rundskriv
• Høringer
• NOU-er
• Rapporter og planer
• Veiledninger og brosjyrer
• Andre dokumenter

Det er ikke lett for “mannen i gata” å vite hva man skal klikke på her. Navigasjonen er laget av og for interne brukere (eller ekspertbrukere). “Andre dokumenter” er også et eksempel på hva som skjer når man går helt tom for navngiving

Oppsummert
Jeg  har raskt gått igjennom 3 ulike typer navigasjonskonsepter. Triggerordsnavigasjon er bra fordi det gir rask oversikt ved ett blikk og det kontekstualiserer hovedmenypunktene slik at man skjønner fort hva man finner under hver kategori. Mystery meat navigasjon og Generelle / generiske termer er tilsvarende dårlig egnet for rask oversikt.

Synes du at dette illustrerer viktigheten av å lage et konsept som brukerne forstår eller har du en bedre ide? Har du noen (kreative)  eksempler på navigasjon og menyer som ikke er lette å forstå? Jeg vil gjerne ha dine egne erfaringer på dette!

Yes, it’s true that a team at Google couldn’t decide between two blues, so they’re testing 41 shades between each blue to see which one performs better. I had a recent debate over whether a border should be 3, 4 or 5 pixels wide, and was asked to prove my case.

Jeg leste nettopp en artikkel som jeg synes var veldig bra i forhold til problemet som Douglas Bowman hadde. Les Bowman vs Google? Why Data and Design Need Each Other. I konklusjonen på denne artikkelen sier Tom Chi:

The interplay of all disciplines (engineering, design, research, marketing, sales, QA, product, legal, customer care, etc) is where the magic happens. Metrics are an absolutely critical interface between disciplines, but when wielded and controlled by only one discipline they can greatly limit the potential of the others. Doug’s goodbye letter paints a picture of exactly this type of dysfunction. A company that empowers only engineers will primarily produce engineering innovation — a company where all disciplines are represented can innovate in several spheres at once.

Noen ganger oppstår det slike konflikter mellom utviklere og designerne og (bruker)testing brukt for å trekke brukerne inn som dommere i kampen. Ofte for å kåre en slags vinner. Hvis vi tenker litt over innholdet i artiklene jeg refererte til ovenfor, kan det hende at vi alle taper på en slik innstilling?

Jeg har ansvaret for brukertesting i Tarantell og ønsker å teste mye og ofte, men dette viser at det er veldig viktig at man velger riktig verktøy / brukertestmetode for å få de svarene man trenger.  Jeg vil prøve å skrive litt om det i mitt neste blogginnlegg. Stay tuned som det heter

(PS! Jeg twitrer under brukernavnet haakonha – vi twitres!)

Mitt svar, etter å ha skrevet en masteroppgave om emnet, er “ikke ennå”. Og problemet er ikke “oss” – brukere, borgere – og heller ikke “de” – presse, politikere, bedriftsledere – men snarere det at Facebook, Wikipedia, Blogger osv. er dårlig egnede som platformer for demokratiske vedtak. Mer om det, og om hva som kan gjøres, nedenfor.

Ekko-kammere, facebook-grupper, og Barack Obama

Når sosiale medier tillegges potensialet for politisk makt, så er det oftest på grunn av den innflytelsen de har vist seg å ha på den offentlige debatten. Det synses både kvalitativt og kvantitativt på millioner av blogger, diskusjonsfora, mailinglister og sosiale nettverk over hele verden, og denne synsingen har utvilsomt en påvirkning på offentlig meningsdannelse.

Dermed har pressen mistet sin rolle som “portvokter”, instansen som avgjør hvem som får delta i den offentlige debatten. Avisredaktørene synes, forutsigbart nok, at dette er en uting. For oss andre har det både positive og negative konsekvenser.

“Divided we stand”

For å ta det negative først, så blir sosiale medier ofte hjem for virtuelle “ekko-kammere”, hvor likesinnede snakker hverandre opp til nesten fanatisk enighet. Vi slipper å høre stemmene vi er uenige i, og kan “diskutere” med de vi allerede er enige med. Dermed blir vi ikke eksponert for gode argumenter fra motparten, og det oppstår en kløft som vanskeliggjør forståelse og toleranse.

Dette bildet sier egentlig alt som er verdt å vite om ekko-kammere : det viser amerikanske blogger, og linker mellom dem, under valgkampen i 2004. De blå støttet Kerry, de røde støttet Bush, og den tynne linjen med gule prikker klemt mellom de to er de tradisjonelle massemediene.

Når de frelste fra to ekko-kammere møtes, blir det sjelden pent. Dette er en av flere grunner til at nettavisenes diskusjonsfora består av akkurat den typen offentlig debatt vi ikke trenger: aggressiv, innholdsløs og endeløs.

Obama dot org

På den positive siden kan for eksempel noen hundre Facebook-brukere investere ett musklikk hver og få sin helt egen variant av Pizza Grandiosa. Og mon tro om ikke Facebook-gruppen Haakon skrev om for litt siden, var medvirkende til at DnB NOR faktisk satte ned boliglånsrenten, og siden den gang har vært raskere ut enn de fleste til å kutte egen rente når Norges Bank kutter sin.

At sosiale medier kan vitalisere tradisjonell politikk, spre og samle støtte til utradisjonelle ideer og politikere, er president Barack Obama et levende bevis for. Allerede i begynnelsen av hans vei til presidentembetet – talen han holdt til demokratenes kongress i 2004 – viste nettsamfunnene sine politiske muskler: Talen ble ikke vist av de store TV-stasjonene, men ble en suksess som nettvideo, hvor den la grunnlaget for hans senere kandidatur. Tilsvarende eksempler har vi ennå ikke sett i Norge, tross at vi bruker nettet mer og bedre enn amerikanerne. Men skal jeg prøve på en spådom, så er det at vårt neste storting vil ha minst en representant som ikke ville ha vært der hvis det ikke var for sosiale medier.

Fra storting til webting?

Men det er likevel langt fra meningsutveksling og politiske kampanjer til reelt online-demokrati. Det finnes mange definisjoner av demokrati (min favoritt: “Et styresett hvor lederne kan fjernes uten blodsutgytelser” – Karl Popper), men alle innebærer at det må tas avgjørelser, og at avgjørelsene må tas av befolkningen. Dette er en oppgave dagens sosiale medier er lite skikket til å ta, enten man skal velge regjeringer eller godkjenne referat fra årsmøtet i idrettslaget.

Først kom bloggen. Så kom politikerbloggen. Ikke motsatt.

Stater og store organisasjoner er som regel etternølere når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Det bør de også være – å ta i bruk utestet teknologi og uprøvde organisasjonsformer er langt mer risikabelt for en etat med 10.000 ansatte enn det er for en startup med fem ansatte eller en klubb for fotballfans. Og etterhvert som sosiale medier beveger seg inn på arbeisplasser og organisasjonsliv, under fanen “Enterprise 2.0″, er det snakk om teknologier og kommunikasjonsformer som allerede har blitt godt testet på det åpne internettet.

Men på det samme åpne internettet er det forsvinnende få eksempler på demokratiske styreformer. Selv innenfor “Open Source”-bevegelsen, er – med et par unntak – “Snille diktatorer på livstid” den vanligeste styreformen. Dermed finnes det forsvinnende få forbilder som de større og eldre aktørene kan forholde seg til.

Programvarens makt over samtalen

Hva mangler? Hvorfor tas det så få demokratiske avgjørelser over nettet? Når demokratiske avgjørelser tas ansikt til ansikt, involverer det et sett med prosedyrer og praksis, ofte vedlikeholdt av en ordstyrer. Det samme gjelder mange andre slags møter som holdes ansikt til ansikt: uansett om det en brainstorm, et statusmøte eller et styremøte involverer møteformen både prosedyrer og en ledelse som behersker og forvalter prosedyrene. Men moderatorer på internett er noe annet enn ordstyrere i det fysiske rommet: siden den store fordelen med nettsamtaler er at de foregår asynkront – ulike brukere kan delta på ulike tidspunkt – kan moderatoren ikke “styre” samtaler eller talerlister. Den funksjonen vedlikeholdes i stedet, nesten usynlig, av programvaren selv.

Det er en tydelig, men dårlig kartlagt, sammenheng mellom programvarens utforming og den typen samtaler som foregår i den. Clay Shirky sa det slik:

“If you assume a piece of software is for what it does, rather than what its designer’s stated goals were, then mailing list software is, among other things, a tool for creating and sustaining heated argument.”

Blogger framhever individuelle stemmer, framhever det nåtidige, tydeliggjør det provoserende og kontroversielle. Wiki-systemer, som wikipedia, framhever i stedet konsensus, det ukontroversielle, det dokumentarbare. Debattfora er preget av lange og hissige innlegg, mens wiki-debatter er korte og uprovoserende. Facebook gir oss ett tusen muligheter til å vise hverandre (og ta imot) oppmerksomhet. Alle disse systemene oppfordrer til “endeløse samtaler”. En bloggdebatt, redigeringen av en wiki-side, akkumulasjonen av oppmerksomhet i Facebook; Disse samtaleformene kan pågå så lenge brukerene orker.

“Moment til dagsorden!”

Politikere lærte for lenge siden at endeløs debatt var konsekvensen av manglende styring, og at prosedyrer måtte til for å tvinge fram avgjørelser. Et fungerende verktøy for online-demokrati trenger å kunne gjøre nettopp dette: fokusere og begrense debatt slik at den leder fram til en form for bindende vedtak. I tillegg trengs mekanismer for å ta selve avgjørelsen – det er slett ikke sikkert flertallsavgjørelser med en stemme-per-deltager er veien å gå for online-demokrati, all den tid det er uklart hvor mange velgere som skjuler seg bak ett IP-nummer. Og verktøy for online-demokrati trenger å finne en balanse mellom den polariserende debattformen som finnes i blogger og diskusjonsfora på den ene siden, og den konsensusbaserte formen til wikipedia på den andre.

Det virkelige “Facebook-demokratiet”

Til dags dato er ikke noe slikt verktøy utviklet, og fraværet av det er merkbart. Ebbsfield United, som altså styres av titusinvis av nettbrukere, bruker sin egen programvare: perfekt til å styre et fotballag, men ikke designet for å håndtere andre typer organisasjoner og avgjørelser. Den tidligere nevnte masteroppgaven begynte som et aktivistisk prosjekt for å forfatte et utkast til en Europeisk grunnlov over Internett – men endte med å innse prosjektets umulighet, og i stedet skissere et generelt “demokratisk verktøy”, et “webting” som kunne støtte slike prosesser.

At slik programvare trengs ble spesielt synlig når Facebook-ledelsen nylig trakk sitt kontroversielle “Terms of Service” og inviterte alle sine 175 millioner av brukere til en åpen debatt om hvilke rettigheter brukerene burde ha vis-a-vis Facebook.

Intensjonen var forbilledlig, men resultatet forutsigbart: den “åpne debatten” druknet raskt i en enorm mengde stadig sintere innlegg om stadig mindre relevante emner – blant annet ønsket religiøse brukere beskyttelse mot blasfemi, noe som førte til at hele debatten etterhvert handlet om hvorvidt Gud fantes og hvorvidt religiøse mennesker var idioter. Denslags blir det ikke demokratisk legitimitet av, og Facebook ble offer for sin egen programvares manglende evne til å håndtere demokratiske prosesser.

Tiden er altså ennå ikke tiden for å spørre om “vi” er klare for “Facebook-demokratiet”. Først må Facebook-demokratiet bli klart for oss.

Dette må være obligatorisk lesing for alle som bidrar til utvikling av programvare – enten man er produkteier, kunde, bruker, kravstiller, leder, interaksjonsdesigner, systemarkitekt, programmerer eller tester. Og for en gangs skyld er jeg ganske overbevist om at alle kan enes om en felles referanseramme. Istedet for å starte en ny debatt om hva som er det ene, korrekte svaret.

Nyt bildene, nyt innsikten – dette er nesten magisk:

http://www.cooper.com/journal/agile2008/

Nuvel. Vi i Tarantell, som utviklere av nettløsninger, er nødt for å holde oss oppdatert om trender og retninger på nett. Og den kanskje hyggeligste trenden om dagen, er at internett går tilbake til røttene. Og da snakker vi helt tilbake til port 80 eller der omkring. Dette vil si at de standardene som ligger til grunn for internett, blir viktigere og viktigere å følge. Så på en måte kan vi si at web 2.0 (som ligger ute nå), har en mye bedre forankring i den opprinnelige wwwebben enn det web 1.0 hadde. Web 1.0 dreide seg i stor grad om å forsøke å omgå eller ikke ta hensyn til disse konvensjonene. JSF og .NET-rammeverkene som fremdeles er hhv. Sun og Microsofts anbefalte plattformer, er gode eksempler på dårlig bruk av internettstandarder. Jeg skal gå i detaljer om dette emnet ved senere anledning, denne gangen ville jeg bare opplyse om et tillegg til Firefox (tillegg heter det ja, bør oppdatere tittellinjen kanskje..) som gjør det enklere å utvikle grid-basert layout. Evt. rutenettbasert (sic) om du vil (jeg vil grid-basert i dag).

Tillegget heter GridFox og er utviklet av Eric Puidokas (se ill.) Dette tillegget gjør det mulig å skru av og på et ferdigdefinert rutenett som legger seg over nettsiden du holder på å utvikle og hjelper deg til å sikre at layout følger de kolonnebreddene du jobber etter. Den kanskje viktigste nettsiden som bruker grid-basert layout, er www.nytimes.com. Layoutsystemet på NY Times er utviklet av Khoi Vinh og dokumentert på hans klassiske blogginnlegg “The funniest grid you ever saw”. Dette er et innlegg som har betydd masse for utviklingen av gode, standard-drevne nettsteder som oppfyller nettets “krav” til god separasjon mellom innhold og utseende, tilgjengelighet for alle brukere (og nettlesere) og flere andre “best practices” for god nettdesign. Firefox-tillegget er gratis å installere (som så mange andre nyttige verktøy), og versjon 1.1 kan installeres herfra.

Oppdatering: Har fikset installasjonslenken sånn at den fungerer (takk for tipset, Haakon).

Å ha “les mer” lenker på dine artikler og nyhetsartikler er like dumt som å ha et stort skilt som peker på dørhåndtaket på din utgangsdør hvor det står ”åpnes her”. (I de aller fleste tilfeller er dette åpenbart – medmindre du har kamuflert dørhåndtaket på en slik måte at dine gjester ikke skjønner at det er et dørhåndtak, da er et skilt ok – medmindre du ikke vil at de skal skjønne at det er en dør, da bør du droppe skiltet…. men nok om det!).

Mitt poeng er bare at dersom noe ser ut som en lenke så VET brukerne dine at det er klikkbart og at hvis man klikker på noe så skjønner de også at de kan lese mer om dette. En person som aldri har benyttet nettet før lærer seg to ting relativt raskt:

1. Åpne en nettleser.

2. Klikke på lenker.

Det er derfor fullstending unødvendig å fortelle brukerne at de kan klikke her eller der for å lese mer.

OK. Nå over til den faglige biten av argumentasjon for hvorfor ”les mer”-linker ikke er lurt. Jeg skal nøye meg med 3 gode grunner:

1. “Les mer” er en generell, ikke-deskriptiv link, den sier ingenting om hva som skjer når du trykker på den – bortsett fra at brukeren kan forvente noe “mer”. Linken er derfor nødt til å stå i en kontekst for at den skal ha mening. Derimot: “Les mer om den amerikanske valgkampen” det er en link som gir mening og potensielt tilleggsinformasjon for brukere. Det er ikke så mye kontekst som skal til før du hjelper brukerne litt på vei.

2. Lenker som inneholder ord som folk søker på (nøkkelord) gis høy vekt av google og andre søkemotorer. Logikken er slik at dersom nøkkelordet noen søker med er en del av en lenke så betyr antakeligvis det at linken fører til en side med innhold som er av interesse for brukeren. Derfor vil slike lenker dukke opp høyere på googles ranking enn en link hvor tittelen er ”les mer”. Hvis i tillegg linken er kodet som en heading så vil det gi enda høyere ranking, men det er ikke alle tilfeller hvor dette er riktig bruk av heading tag’en.

3. Accessibility (tilgjengelighet). Alle med skjermlesere vil ikke ha nytte av ”les mer” lenker. I dag er ingen norske nettsteder pålagt å oppfylle krav til tilgjengelighet, men dette er lovverk som er under endring. Hvorfor ikke begynne allerede i dag?

Jakob Nielsen (som er en slags usability guru som folk liker å sitere) sa allerede i 2005:

Explain what users will find at the other end of the link, and include some of the key information-carrying terms in the anchor text itself to enhance scannability and search engine optimization (SEO). Don’t use “click here” or other non-descriptive link text. http://www.useit.com/alertbox/designmistakes.html

Dette utsagnet har gyldighet den dag i dag og mange nettsteder ser ut til å slite med å bli kvitt ikke-beskrivende lenker. Ikke minst våre kjære nettaviser VG (”les hele saken“), Aftenposten (”Les saken“) og Dagbladet (”Les mer“!). Det som er litt artig er at alle disse avisene praktiserer at man kan klikke både på bilde og tittel og komme til akkurat samme sted som “Les mer/saken/hele saken”.

Og bare for å ta det med en gang; vår egen blogg er ikke noe unntak: “les hele artikkelen“!? (det var ikke jeg som ville ha den lenketeksten!).

Det finnes naturlig nok mye faglitteratur på temaet og trender kommer og går mht. hva som er “riktig”. De fleste har kanskje hørt om regelen som sier at man ikke skal ha mer enn 7 +-2 menypunkter? Opprinnelsen til denne regelen er fra en artikkel publisert i 1956 av George A. Miller som var en undersøkelse av korttidshukommelsen til ungdommer (se også en kort forklaring av teorien på Wikipedia). Jeg var senest på et U11 seminar i Boston i fjor hvor Gerry McGovern gjentok denne regelen og mente at den fremdeles gjelder for navigasjon. Det er bare en liten hake ved hele greia, man trenger aldri å huske/memorere en navigasjonsmeny – man skal bare kunne vite sånn cirka hvordan nettstedet er organisert og så scanne seg frem til riktig menypunkt! Derfor er det meningsløst å ha en regel som går på at man må begrense menyer til antall menypunkter som folk antas å kunne memorere selv. Lengden på hovedmenyen er stort sett aldri et problem i seg selv, men hvis du bryter en av mine sju regler for god menystruktur så vil du oppleve at brukerne dine får problemer. Garantert!

OK. Nok prat. Her er mine 7 regler for god menystruktur og navigasjon:

1. Lag et navigasjonskonsept som er lett å forstå for brukerne!
2. Finn en god balanse mellom bredde og dybde!
3. Menypunktene skal være på samme logiske nivå!
4. Det skal ikke være vanskelig for brukeren å velge menypunkt på toppnivå!
5. Ikke bruk fagutrykk i hovednavigasjonen!
6. Baser navigasjonen på nettstedet på ett hovedprinsipp for navigasjon, men tilby flere innganger til samme informasjon!
7. Vær konsistent!

Jeg vil gjerne ha kommentarer på disse reglene og hvis det er noe jeg har glemt så vil jeg gjerne vite om det også

Jeg vil prøve å uttdype disse reglene en etter en i blogginnlegg her på blogandtell.no og linke disse opp til denne artikkelen.

Nokia – Explore: Sharing Discoveries

Nokia – Achieve: Achieving Together

Nokia – Connect: Connecting Simply

Nokia – Live: Inspiring Senses

Det er mange interessante poengs å trekke ut av detaljene i disse filmene – alle telefonene har for eksempel følelsesladd berøringsfølsom skjerm, ikke ulikt våre venner i Cupertinos nyeste produkter. Så da er ihvertfall den brukergrensesnittfunksjonen ferdig prata – det er bare å begynne å trene seg på kunstferdige, men “halsbrekkende” tofingerstunts for å få utført de vanligste funksjonene på telefonen sin. Jeg ser for meg navngiving à la hine dagers jojo-triks for å skille alle “gestures” fra hverandre (”8-tall”, “vogga”, “tur med hunden” mv).
I tillegg reklamerer de med at alle bilder som mottas på ÆmÆmÆss™ kan projiseres rett på kjøleskapsdøren, alle sanger og coverbilder som er kjøpt og/eller lastet ned, kan sendes rett til stereoen. Man kan ta tak i to av vennene sine (begge single thirty-somethings som trenger et velrettet spark bak for å innse at de elsker hverandre), dra dem inn i kalenderen sin og vips; så kommer de på lammecarrè og sjokoladefondant halv åtte på onsdag. Alt mens man diskuterer og finpusser de siste 3D-skissene av de nye kontorlokalene med entreprenøren direkte på telefonen.

Hvorom allting er, noe (mye?) av dette kommer faktisk til å slå til, og da er det best du ikke står der med skjegget i innboksen. Tvert imot er det nok veldig lurt å skaffe seg erfaring med rike brukerinteraksjoner så snart som mulig. Det kan godt hende at det ikke blir iPhone som leder an i denne utviklingen, men andre som klarer å surfe den samme bølgen, rette opp de åpenbare svakhetene ved iPhone og fremstå som et varigere alternativ der iPhone kan risikere å bli en kortlivet spydspiss for en Telefon2.0-revolusjon.

For å oppsummere en smule (så du kan gå tilbake til å se videoene en gang til), så vil jeg si at jeg som utvikler av rike, interaktive brukergrensesnitt, ser nokså entusiastisk på fremtiden, selv om den altså mest sannsynlig er like rundt hjørnet.