Konferansen er et viktig møtepunkt for alle som er opptatt av hva som venter rundt neste hjørne på internett – samt en realitetssjekk på hva som fungerer (eller ikke fungerer) med dagens plattformer, løsninger og forretningskonsepter.

Vi har tatt med oss noen hovedtrender fra Web 2.0 Expo. Hver av dem en verdt en eller flere blogginnlegg, og vi vil komme nærmere tilbake til de enkelte trendene.

Here goes:

Trend #1 : Lokalisering er overalt

Utnyttelse av sosiale medier med lokaliseringstjenester er på alles lepper. De fremste tjenestene pr. nå er businessorienterte Foursquare og tamagotchi/pokemon-inspirerte Gowalla. Google og Facebook er på vei med sine konkurrerende tjenester, så dette skal bli et uoversiktlig landskap å orientere seg i. Det som dog er viktig å ta med seg er:

• Dialog mellom mennesker inneholder stedsinformasjon. Overhør en telefonsamtale på bussen og sjekk selv. Sosiale medier er fremfor alt om dialog, og disse mediene kommer følgelig til å oversvømmes av lokaliseringsinformasjon.
• Virksomheter ønsker å vite både hvem kundene er – og hvor de er. At man også kan bruke sosiale medier til å trekke kunder inn i de fysiske butikkene er ett av Foursquares verdiforslag.
• SFs svar på Ruter (BART) har brukt Foursquare for å øke antall reisende med offentlig kommunikasjon. I en kundeundersøkelse sier 19% av de spurte at de hadde reist med BART basert på en anbefaling fra en digital venn, og 38% syntes offentlig transport var “more fun” med mobile lokaliseringstjenester.

Lokaliseringstjenester kommer til å bli stort – og forhåpentligvis mer oversiktlig enn det er idag.

Trend #2 : HTML5 er den nye vinen

Hva skal man si? ALT kan gjøres i HTML5. Audio, video, skalerbar vektorgrafikk, 3D, SQL, webfonter etc. etc. Dette kan erstatte Flash, Silverlight og andre pluginbaserte utvidelser. De dårlige nyhetene er at implementeringen varierer kraftig fra nettleser til nettleser, og Microsoft er ikke på banen ennå. Vi står med andre ord foran flere år med browserkrig. Google har prøvd å imøtegå dette ved å lage en Chrome plugin til IE, noe som virker som et solid hopp tilbake til start.

En engstelig sjel i salen som prøvde å varsku om sikkerhets- og ytelsesproblemer fikk klar beskjed fra podiet: Toget har gått; standarden er vedtatt, framtiden er her og nå.

Så fikk vi se og høre Quake 2, spilt i nettleseren. Wow.

Trend #3 : Weboptimalisering

Ytelsesoptimalisering av websider gir høyere kundetilfredshet, økt konverteringsrate, mer aktive brukere – OG det er lønnsomt ift reduserte krav til infrastruktur og drift.

For å ta det siste først: Siden det å servere ut html-sider er noe av det tyngste infrastrukturen din gjør, har tjenester som Netflix og Shopster redusert henholdsvis antall servere og båndbredde til det HALVE ved å drive strukturert og helhetlig optimalisering av websidene. Sjekk ditt eget driftsbudsjett for å se hva gevinsten kunne vært? Forutsetningen for en slik kostnadsreduksjon er selvfølgelig at man har et stort antall brukere – og at man betaler for faktisk bruk av infrastrukturen (slik man gjør i skyen…).

Google og Yahoo! har foretatt undersøkelser med brukere som blir utsatt for dårlig ytelse. Begge undersøkelsene utsatte brukere for høyere og høyere forsinkelse i levering av websider. Undersøkelsene ble ikke framlagt, men en viktig lærdom fra Google sin undersøkelse er verdt å merke seg:

Google kjørte undersøkelsen med testgruppe og referansegruppe, der referansegruppen ikke ble utsatt for forsinkelser. Testgruppens adferd endret seg, i form av at brukerne ble mer passive, mindre villige til å fullføre oppgaver (=lavere konverteringsrate). Etter at forsinkelsen ble fjernet hadde gruppene fortsatt ulik adferd – i lang tid. Så lang tid at testgruppen ikke hadde fått gjenopprettet sitt aktivitetsnivå idet undersøkelsen ble avsluttet. Brukere som blir utsatt for forsinkelse blir passive, og det gir ingen umiddelbar effekt å rette feilen.

Ved dårlig servicenivå gjør man skade som varer lenge.

Virksomheter som har hatt suksess med weboptimalisering sier at verktøyene ikke trenger å være veldig sofistikerte. De trekker fram Yahoo! YSlow og Google Page Speed som gratiseksempler. Men et viktig suksesskriterie er at ytelsesparametrene ikke kan eies av IT alene: Alle de viktigste ytelsesparametrene må eies (og forstås) av forretningsenheter, markedsavdeling og ledelse. Først da kan man ta ut den forretningsmessige effekten.

Trend #4 : API’er på godt og vondt

Fra å snakke om mashups er dialogen og diskusjonen nå vendt til realitetene ved å eie, forvalte og bruke åpne API’er. Mantraet fra LinkedIn er: Planlegg godt, gjør ingen feil. Lett å si, men vanskelig å gjøre.

Twitter har hatt store problemer med sin autentiseringstjeneste, og har måttet tvinge brukerstedene av API’et over på ny løsning – rett og slett ved å skru av den gamle på et gitt tidspunkt. Resultatet ble at mange tjenester som baserte seg på twitter sluttet å virke, og feilsøking og feilretting rundt overgangen er fortsatt ikke avsluttet. Litt mer kundevennlige LinkedIn måtte ringe opp alle brukerstedene før de gjorde endringer. God service, men en så stor jobb at det nesten er vanskelig å forestille seg.

Lærdom1: Skal man etablere et åpent API må man betrakte brukerne av API’et som kunder, og behandle dem deretter. Å eie et API er å eie et produkt – lansering må planlegges nøye, og produktets livssyklus må analyseres før det settes ut i markedet.

Lærdom2: Skal man benytte et åpent API må man agere som kunde. Dette innebærer å registrere seg, og forholde seg til løpende dokumentasjons- og programendringer. Man må også ytelsesplanlegge og robustifisere sin egen løsning og kundedialog for situasjoner der API’et kan være utilgjengelig.

Trend #5 : Sosiale medier og CRM

Alle vil vite mer om hvorledes man kan benytte sosiale medier i aktiv bearbeiding av markedet og kundene – med økt salg som formål. Mange vil snakke om temaet, og har kloke ideer til hva man ikke bør gjøre. Nesten ingen har gode mønster/patterns for hvorledes gjøre dette i praksis.

Lærdom: Det er bedre å gjøre noe selv om man ikke ser en konkret og målbar positiv effekt, enn å gjøre ingenting og oppleve en konkret og målbar negativ effekt.

Trend #6 : Vi er alle (agile) webutviklere

Sett i lys av ovenstående trender blir webutvikling og kunnskap om tjenester og teknologier en felles møteplass for forretningsutviklere, systemeiere, markedsførere, designere og utviklere. Ingen kan melde seg ut av denne kunnskapssirkelen og fortsatt ha et realistisk håp om fantastiske resultater ved bruk av digital teknologi. Web 2.0 tilhører ingen rolle, avdeling eller virksomhet alene.

For å skape god effekt med mange involverte parter, satte konferansen søkelyset på hurtigd/agile/lean prosesser der man skaper verdi tidlig – og prioriterer hardt i forhold til egne krav. Levere lite & fort er bedre enn mye & sent.

Alt satt i system

I et forsøk på å sette disse trendene i en form for et system, skisset jeg raskt opp denne figuren på det man bare måtte ha med seg hjem fra San Francisco i mai i år: en iPad. Rundt en tredel av alle konferansedeltakerne hadde et brett, og på forespørsel fra plenumspodiet kom så godt som alle hender i været på spørsmålet: “Hvem har en iPhone?”. Tross denne Apple-dominansen var det slående at sympatien vektet tungt i favør av Adobe i spørsmålet rundt framtiden til Flash. Dette er kanskje også trender, men her har vi satt fokuset på forretningsutvikling på nett:

Kundeopplevelse og Web 2.0 trender

Mitt svar, etter å ha skrevet en masteroppgave om emnet, er “ikke ennå”. Og problemet er ikke “oss” – brukere, borgere – og heller ikke “de” – presse, politikere, bedriftsledere – men snarere det at Facebook, Wikipedia, Blogger osv. er dårlig egnede som platformer for demokratiske vedtak. Mer om det, og om hva som kan gjøres, nedenfor.

Ekko-kammere, facebook-grupper, og Barack Obama

Når sosiale medier tillegges potensialet for politisk makt, så er det oftest på grunn av den innflytelsen de har vist seg å ha på den offentlige debatten. Det synses både kvalitativt og kvantitativt på millioner av blogger, diskusjonsfora, mailinglister og sosiale nettverk over hele verden, og denne synsingen har utvilsomt en påvirkning på offentlig meningsdannelse.

Dermed har pressen mistet sin rolle som “portvokter”, instansen som avgjør hvem som får delta i den offentlige debatten. Avisredaktørene synes, forutsigbart nok, at dette er en uting. For oss andre har det både positive og negative konsekvenser.

“Divided we stand”

For å ta det negative først, så blir sosiale medier ofte hjem for virtuelle “ekko-kammere”, hvor likesinnede snakker hverandre opp til nesten fanatisk enighet. Vi slipper å høre stemmene vi er uenige i, og kan “diskutere” med de vi allerede er enige med. Dermed blir vi ikke eksponert for gode argumenter fra motparten, og det oppstår en kløft som vanskeliggjør forståelse og toleranse.

Dette bildet sier egentlig alt som er verdt å vite om ekko-kammere : det viser amerikanske blogger, og linker mellom dem, under valgkampen i 2004. De blå støttet Kerry, de røde støttet Bush, og den tynne linjen med gule prikker klemt mellom de to er de tradisjonelle massemediene.

Når de frelste fra to ekko-kammere møtes, blir det sjelden pent. Dette er en av flere grunner til at nettavisenes diskusjonsfora består av akkurat den typen offentlig debatt vi ikke trenger: aggressiv, innholdsløs og endeløs.

Obama dot org

På den positive siden kan for eksempel noen hundre Facebook-brukere investere ett musklikk hver og få sin helt egen variant av Pizza Grandiosa. Og mon tro om ikke Facebook-gruppen Haakon skrev om for litt siden, var medvirkende til at DnB NOR faktisk satte ned boliglånsrenten, og siden den gang har vært raskere ut enn de fleste til å kutte egen rente når Norges Bank kutter sin.

At sosiale medier kan vitalisere tradisjonell politikk, spre og samle støtte til utradisjonelle ideer og politikere, er president Barack Obama et levende bevis for. Allerede i begynnelsen av hans vei til presidentembetet – talen han holdt til demokratenes kongress i 2004 – viste nettsamfunnene sine politiske muskler: Talen ble ikke vist av de store TV-stasjonene, men ble en suksess som nettvideo, hvor den la grunnlaget for hans senere kandidatur. Tilsvarende eksempler har vi ennå ikke sett i Norge, tross at vi bruker nettet mer og bedre enn amerikanerne. Men skal jeg prøve på en spådom, så er det at vårt neste storting vil ha minst en representant som ikke ville ha vært der hvis det ikke var for sosiale medier.

Fra storting til webting?

Men det er likevel langt fra meningsutveksling og politiske kampanjer til reelt online-demokrati. Det finnes mange definisjoner av demokrati (min favoritt: “Et styresett hvor lederne kan fjernes uten blodsutgytelser” – Karl Popper), men alle innebærer at det må tas avgjørelser, og at avgjørelsene må tas av befolkningen. Dette er en oppgave dagens sosiale medier er lite skikket til å ta, enten man skal velge regjeringer eller godkjenne referat fra årsmøtet i idrettslaget.

Først kom bloggen. Så kom politikerbloggen. Ikke motsatt.

Stater og store organisasjoner er som regel etternølere når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Det bør de også være – å ta i bruk utestet teknologi og uprøvde organisasjonsformer er langt mer risikabelt for en etat med 10.000 ansatte enn det er for en startup med fem ansatte eller en klubb for fotballfans. Og etterhvert som sosiale medier beveger seg inn på arbeisplasser og organisasjonsliv, under fanen “Enterprise 2.0″, er det snakk om teknologier og kommunikasjonsformer som allerede har blitt godt testet på det åpne internettet.

Men på det samme åpne internettet er det forsvinnende få eksempler på demokratiske styreformer. Selv innenfor “Open Source”-bevegelsen, er – med et par unntak – “Snille diktatorer på livstid” den vanligeste styreformen. Dermed finnes det forsvinnende få forbilder som de større og eldre aktørene kan forholde seg til.

Programvarens makt over samtalen

Hva mangler? Hvorfor tas det så få demokratiske avgjørelser over nettet? Når demokratiske avgjørelser tas ansikt til ansikt, involverer det et sett med prosedyrer og praksis, ofte vedlikeholdt av en ordstyrer. Det samme gjelder mange andre slags møter som holdes ansikt til ansikt: uansett om det en brainstorm, et statusmøte eller et styremøte involverer møteformen både prosedyrer og en ledelse som behersker og forvalter prosedyrene. Men moderatorer på internett er noe annet enn ordstyrere i det fysiske rommet: siden den store fordelen med nettsamtaler er at de foregår asynkront – ulike brukere kan delta på ulike tidspunkt – kan moderatoren ikke “styre” samtaler eller talerlister. Den funksjonen vedlikeholdes i stedet, nesten usynlig, av programvaren selv.

Det er en tydelig, men dårlig kartlagt, sammenheng mellom programvarens utforming og den typen samtaler som foregår i den. Clay Shirky sa det slik:

“If you assume a piece of software is for what it does, rather than what its designer’s stated goals were, then mailing list software is, among other things, a tool for creating and sustaining heated argument.”

Blogger framhever individuelle stemmer, framhever det nåtidige, tydeliggjør det provoserende og kontroversielle. Wiki-systemer, som wikipedia, framhever i stedet konsensus, det ukontroversielle, det dokumentarbare. Debattfora er preget av lange og hissige innlegg, mens wiki-debatter er korte og uprovoserende. Facebook gir oss ett tusen muligheter til å vise hverandre (og ta imot) oppmerksomhet. Alle disse systemene oppfordrer til “endeløse samtaler”. En bloggdebatt, redigeringen av en wiki-side, akkumulasjonen av oppmerksomhet i Facebook; Disse samtaleformene kan pågå så lenge brukerene orker.

“Moment til dagsorden!”

Politikere lærte for lenge siden at endeløs debatt var konsekvensen av manglende styring, og at prosedyrer måtte til for å tvinge fram avgjørelser. Et fungerende verktøy for online-demokrati trenger å kunne gjøre nettopp dette: fokusere og begrense debatt slik at den leder fram til en form for bindende vedtak. I tillegg trengs mekanismer for å ta selve avgjørelsen – det er slett ikke sikkert flertallsavgjørelser med en stemme-per-deltager er veien å gå for online-demokrati, all den tid det er uklart hvor mange velgere som skjuler seg bak ett IP-nummer. Og verktøy for online-demokrati trenger å finne en balanse mellom den polariserende debattformen som finnes i blogger og diskusjonsfora på den ene siden, og den konsensusbaserte formen til wikipedia på den andre.

Det virkelige “Facebook-demokratiet”

Til dags dato er ikke noe slikt verktøy utviklet, og fraværet av det er merkbart. Ebbsfield United, som altså styres av titusinvis av nettbrukere, bruker sin egen programvare: perfekt til å styre et fotballag, men ikke designet for å håndtere andre typer organisasjoner og avgjørelser. Den tidligere nevnte masteroppgaven begynte som et aktivistisk prosjekt for å forfatte et utkast til en Europeisk grunnlov over Internett – men endte med å innse prosjektets umulighet, og i stedet skissere et generelt “demokratisk verktøy”, et “webting” som kunne støtte slike prosesser.

At slik programvare trengs ble spesielt synlig når Facebook-ledelsen nylig trakk sitt kontroversielle “Terms of Service” og inviterte alle sine 175 millioner av brukere til en åpen debatt om hvilke rettigheter brukerene burde ha vis-a-vis Facebook.

Intensjonen var forbilledlig, men resultatet forutsigbart: den “åpne debatten” druknet raskt i en enorm mengde stadig sintere innlegg om stadig mindre relevante emner – blant annet ønsket religiøse brukere beskyttelse mot blasfemi, noe som førte til at hele debatten etterhvert handlet om hvorvidt Gud fantes og hvorvidt religiøse mennesker var idioter. Denslags blir det ikke demokratisk legitimitet av, og Facebook ble offer for sin egen programvares manglende evne til å håndtere demokratiske prosesser.

Tiden er altså ennå ikke tiden for å spørre om “vi” er klare for “Facebook-demokratiet”. Først må Facebook-demokratiet bli klart for oss.

DnB NOR har jo markert seg litt negativt i denne sammenheng ved å fremstå som “kjerringa mot strømmen” som setter renta opp når andre setter den ned. Det har vært en god del (negative) skriverier i mediene om dette og jeg har ikke tenkt å starte en debatt om hvorvidt DnB NORs rentestrategi er god eller dårlig, men følger med på den litt mer kommunikasjonsfaglige biten av denne historien.

Det har blitt opprettet flere Facebookgrupper som prøver å presse DnB NOR til å sette ned renta ved å samle medlemmer og kjøre debatt om emnet. For eksempel Torgeir Micaelsens Facebook gruppe har fått ca. 3000 medlemmer på under en måned. Torgeir Micaelsen sitter i finanskomiteen for AP og prøver å påvirke opinionen/kundene ved å bruke et sosialt  nettverk som Facebook for å nå frem til folket.

Dette trigger en rekke spørsmål som jeg vil utfordre dere til å svare på:

• Hva er riktig strategi for DnB NOR her? Er lurt å ignorere debatten som foregår eller er det bedre å gå inn aktivt og delta i debatten på Facebook gruppen?
• Hva tror dere at Michaelsen får ut av dette? Vil han lykkes? Hva gjør denne kampanjen med hans eget omdømme som medlem i finanskomiteen?
• Hva hvis noen lager en video på youtube hvor man klager over renten, vil det være lurt å møte kritikken med et videoreply?

Personlig tror jeg at Micaelsens Facebook gruppe må vokse seg ganske mye større enn 3000 medlemmer før han er en “trussel” for DnB NOR. Hva tror dere?

PS! Jeg fant en liten godbit som jeg snublet over når jeg skulle inn i nettbanken min for å betale noen regninger:

Hvem har råd til slike doruller mon tro? Sender dette et bra signal til bankkundene i en finanskrise?

Google blogger at 87 av topp 100 raskest økende søkebegrep i USA, på selve valgdagen, knyttet seg til valget i USA. Samtidig observerer vi at nyhetssteder i andre deler av verden øker søkemotortrafikken sin kraftig. Økningen kommer fra søkebegrep knyttet til presidentvalget i USA.

Eksempel på viktige søkebegrep er:

• Obama
• Palin
• McCain
• Joe Biden
• Chuck Norris (!)
• presidential debate
• polls
• voter registration
• gas prices
• electoral collage
• socialism

De siste 13 av 100 topp søkebegrep er knyttet til reklamepausene i de amerikanske valgsendingene. Mer enn 11,7 millioner ganger er “yes we can” – Barack Obama musikkvideo vist på You Tube. Det er mye å hente på å være dagsaktuell. Bidra med å skape innhold folk bryr seg om.

Hva kan vi lære her? 

• Skap godt og tydelig innhold på web
• Vær oppdatert – skriv om det som skjer nå – hva ønsker dine besøkende å lese om i dag?
• Søkemotoroptimalisering er en jobb du må gjøre hver dag. Hvorfor? Fordi publisering av godt og relevant innhold er en avgjørende del av søkemotoroptimalisering.

Vær søkemotoroptimalisert (SEO) for det som skjer i dag, og det som kommer i morgen. Det holder ikke med innhold som aldri oppdateres og fornyes. Søkemotorene er pulsen på hva mennesker er opptatt av, akkurat nå!

Noen eksempler på arenaer hvor valgkampen har vært synlig (les søkbar):

• Yahoo Groups
• YouTube – You choose 08
• Twitter – i dag (dagen etter valget) strømmer det på med en melding i sekundet
• Facebook – nesten 2,5 millioner støtter Barack Obama sin profil – halve Norges befolkning

Skjønner du nå hvorfor jeg skriver denne artikkelen? Ja, dette er et kjempespennende tema. I tillegg er det veldig aktuelt akkurat nå. Bra for deg som leser, og bra for søkemotorene.

Men hvem får familiebildene som ikke lenger er i bokhylla, men hos FotoKnudsen.no? Vil bildene etter hvert slettes uten at de pårørende får anledning til å hente dem ut? Hvorledes vil FotoKnudsen vite hvem de skal kontakte? Dersom jeg har registert min jobb-epost vil de etter hvert oppleve at epost ikke kan leveres, og gjøre …… hva da? Antakelig slutter de å sende epost til min adresse, og dersom kontoen ikke benyttes vil jeg anta at bilder, album, kalendere og annet med affeksjonsverdi etterhvert blir slettet. 

Dersom jeg har registert min gmail konto, vil FotoKnudsen kunne sende meg epost i evigheter uten noen reaksjon. Jeg har gigabytevis med ledig (og gratis) plass. Har noen tenkt å rydde opp i denne informasjonshaugen når jeg dør? Hvem skal betros å gå gjennom all min historiske maildialog i ti år gamle pst-filer, hos Hotmail, Yahoo, Google og Start.no? Man kan selvfølgelig påstå at dette er en irrelevant problemstilling, at det er leverandørenes problem, at diskplass er bortimot gratis, og at ingen har lyst til å gå gjennom tonnevis med spam. Men samtidig har korrespondanse være viktig historisk dokumentasjon, og for markante historiske personer har deres korrespondanse ofte blitt samlet i bokform etter deres død. Jeg skal ikke påberope meg å være i denne kategorien, men problemstillingen må da også eksistere for andre enn meg? Brukte ikke Einar Førde epost? Er det av offentlig eller historisk interesse å vite hva han skrev til hvem?

Etterlatte har til nå benyttet seg av kommunikasjonsformen dødsannonse for å nå ut til omverdenen med budskapet. Dette vil være mindre effektivt framover. Selvfølgelig kan man nå ut med et sorgens budskap, men det er lite trolig at alle som burde informeres leser annonsen. Mitt perifere nettverk består av hundrevis av nære og fjerne bekjentskaper, på Facebook, Twitter, LinkedIn og Naymz. For ikke å snakke om adresselistene jeg har i Outlook og andre epostklienter. Og i disse nettverkene er også jeg en node, som gjør at mulige forbindelseslinjer brytes dersom jeg fjernes fra nettverket. Jeg bør med andre ord eksistere, selv om ingen kan forvente særlig mye fra min kant. Hvem melder seg til å oppdatere min Facebook-status med “Harald is dead”? 

Jeg ser fram til nye tjenester på internett, der man kan legge opp sitt digitale testamente, samordne kontoer og statuser, og kanskje distribuere eierskapet til familiemedlemmer. Noe ala en kombinasjon av digital gravplass og familieadvokat som fordeler og forvalter informasjon og rettigheter.

Dessuten ønsker jeg meg en twitter-robot som gjør at jeg kan twitre fra det hinsidige, og respektfullt meddele mine tanker til de jeg bryr meg om.

Hvordan påvirker dette vår digitale hverdag? Vi omgis daglig av nettsamfunn vi beveger oss mellom. Twitter har fått mye oppmerksomhet i media de siste dagene som den nye hypen. Twitter er ikke noe nytt eller revolusjonerende, det er tvert i mot noe av det enkleste nettsamfunnet som kun tilbyr oss én enkel funksjon – si meg hva du gjør. Suksessen bak Twitter er delvis et resultat av denne digitale folkevandringen vi stadig begir oss ut på. Facebook var i sin tid bra når Facebook gjorde det vi forventet, å holde rede på venner og få kontakt med gamle kjente. Så kom alle applikasjonene vi har lært å hate, overeksponeringen av alt vi gjør. Twitter gjør det enkelt for oss. Men Twitter vil også forsvinne som nok en kuriositet etter hvert og noen andre tar over tronen som det hotteste stedet å være på nettet.

Trolig vil denne trenden fortsette en stund, men etter hvert som folk blir lei av å stadig vekk melde seg inn i ny samfunn som er altomfattende eller spesialiserte, er det mulig at man ikke lenger ønsker å være overalt. Muligens går trenden mot en sammenfiltring av funksjonalitet fra de ulike nettstedene. Mange av dagens nettsamfunn lever opp til Web 2.0+ trenden med å tilby grensesnitt (API) for andre å bruke funksjonaliteten deres i sine løsninger, og dette åpner for Mashup tjenester hvor man selv kan plukke funksjonalitet fra ulike steder og lage sin egen løsning. Microsoft har gjort et forsøk med sin Popfly tjeneste, og denne sandkassen vil kanskje være grobunn for andre å tenke i de samme baner. Det er lang vei å gå til denne typen webtjenester blir allemannseie og det stiller store krav til hvordan neste generasjons Facebook og Twitter tilbyr sine tjenester. Å omgi seg med mange tjenester inviterer støy, og verden endrer seg i dag så mye, og tilbyr oss så mye, at vi omgir oss med stadig mer støy, og alle forsøk på å filtrere denne støyen vil bli mottatt med interesse. Vi som mennesker har store sosiale behov og nettsamfunn er en viktig faktor for å opprettholde kontakt med omverden, digitalt, men vi må ikke glemme de menneskelige behovene som krever ansikt til ansikt kommunikasjon.

Nå skal vi snart logge helt av og gjøre en gammel sosial øvelse, fredagspils på puben.