Er Facebook-demokratiet klart for oss?

Norgespremieren på filmen “Us Now” gikk av stabelen sist onsdag. I filmen intervjues skikkelser som Clay Shirky og Charles Leadbeater, profeter for den pågående revolusjonen innen “sosiale medier”, og vi introduseres for fortellinger som den om fotballaget som eies og styres av 33.000 nettbrukere. Til sammen tegner disse et bilde av en nedenfra-opp fremtid, hvor frivillige sammenslutninger over nettet har makten til å velte regjeringer og administrere nye typer organisasjoner. “Er vi klare for Facebook-demokratiet?” var arrangørenes spørsmål til debatten etterpå.

Mitt svar, etter å ha skrevet en masteroppgave om emnet, er “ikke ennå”. Og problemet er ikke “oss” – brukere, borgere – og heller ikke “de” – presse, politikere, bedriftsledere – men snarere det at Facebook, Wikipedia, Blogger osv. er dårlig egnede som platformer for demokratiske vedtak. Mer om det, og om hva som kan gjøres, nedenfor.

Ekko-kammere, facebook-grupper, og Barack Obama

Når sosiale medier tillegges potensialet for politisk makt, så er det oftest på grunn av den innflytelsen de har vist seg å ha på den offentlige debatten. Det synses både kvalitativt og kvantitativt på millioner av blogger, diskusjonsfora, mailinglister og sosiale nettverk over hele verden, og denne synsingen har utvilsomt en påvirkning på offentlig meningsdannelse.

Dermed har pressen mistet sin rolle som “portvokter”, instansen som avgjør hvem som får delta i den offentlige debatten. Avisredaktørene synes, forutsigbart nok, at dette er en uting. For oss andre har det både positive og negative konsekvenser.

“Divided we stand”

For å ta det negative først, så blir sosiale medier ofte hjem for virtuelle “ekko-kammere”, hvor likesinnede snakker hverandre opp til nesten fanatisk enighet. Vi slipper å høre stemmene vi er uenige i, og kan “diskutere” med de vi allerede er enige med. Dermed blir vi ikke eksponert for gode argumenter fra motparten, og det oppstår en kløft som vanskeliggjør forståelse og toleranse.

Dette bildet sier egentlig alt som er verdt å vite om ekko-kammere : det viser amerikanske blogger, og linker mellom dem, under valgkampen i 2004. De blå støttet Kerry, de røde støttet Bush, og den tynne linjen med gule prikker klemt mellom de to er de tradisjonelle massemediene.

Når de frelste fra to ekko-kammere møtes, blir det sjelden pent. Dette er en av flere grunner til at nettavisenes diskusjonsfora består av akkurat den typen offentlig debatt vi ikke trenger: aggressiv, innholdsløs og endeløs.

Obama dot org

På den positive siden kan for eksempel noen hundre Facebook-brukere investere ett musklikk hver og få sin helt egen variant av Pizza Grandiosa. Og mon tro om ikke Facebook-gruppen Haakon skrev om for litt siden, var medvirkende til at DnB NOR faktisk satte ned boliglånsrenten, og siden den gang har vært raskere ut enn de fleste til å kutte egen rente når Norges Bank kutter sin.

At sosiale medier kan vitalisere tradisjonell politikk, spre og samle støtte til utradisjonelle ideer og politikere, er president Barack Obama et levende bevis for. Allerede i begynnelsen av hans vei til presidentembetet – talen han holdt til demokratenes kongress i 2004 – viste nettsamfunnene sine politiske muskler: Talen ble ikke vist av de store TV-stasjonene, men ble en suksess som nettvideo, hvor den la grunnlaget for hans senere kandidatur. Tilsvarende eksempler har vi ennå ikke sett i Norge, tross at vi bruker nettet mer og bedre enn amerikanerne. Men skal jeg prøve på en spådom, så er det at vårt neste storting vil ha minst en representant som ikke ville ha vært der hvis det ikke var for sosiale medier.

Fra storting til webting?

Men det er likevel langt fra meningsutveksling og politiske kampanjer til reelt online-demokrati. Det finnes mange definisjoner av demokrati (min favoritt: “Et styresett hvor lederne kan fjernes uten blodsutgytelser” – Karl Popper), men alle innebærer at det må tas avgjørelser, og at avgjørelsene må tas av befolkningen. Dette er en oppgave dagens sosiale medier er lite skikket til å ta, enten man skal velge regjeringer eller godkjenne referat fra årsmøtet i idrettslaget.

Først kom bloggen. Så kom politikerbloggen. Ikke motsatt.

Stater og store organisasjoner er som regel etternølere når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Det bør de også være – å ta i bruk utestet teknologi og uprøvde organisasjonsformer er langt mer risikabelt for en etat med 10.000 ansatte enn det er for en startup med fem ansatte eller en klubb for fotballfans. Og etterhvert som sosiale medier beveger seg inn på arbeisplasser og organisasjonsliv, under fanen “Enterprise 2.0″, er det snakk om teknologier og kommunikasjonsformer som allerede har blitt godt testet på det åpne internettet.

Men på det samme åpne internettet er det forsvinnende få eksempler på demokratiske styreformer. Selv innenfor “Open Source”-bevegelsen, er – med et par unntak – “Snille diktatorer på livstid” den vanligeste styreformen. Dermed finnes det forsvinnende få forbilder som de større og eldre aktørene kan forholde seg til.

Programvarens makt over samtalen

Hva mangler? Hvorfor tas det så få demokratiske avgjørelser over nettet? Når demokratiske avgjørelser tas ansikt til ansikt, involverer det et sett med prosedyrer og praksis, ofte vedlikeholdt av en ordstyrer. Det samme gjelder mange andre slags møter som holdes ansikt til ansikt: uansett om det en brainstorm, et statusmøte eller et styremøte involverer møteformen både prosedyrer og en ledelse som behersker og forvalter prosedyrene. Men moderatorer på internett er noe annet enn ordstyrere i det fysiske rommet: siden den store fordelen med nettsamtaler er at de foregår asynkront – ulike brukere kan delta på ulike tidspunkt – kan moderatoren ikke “styre” samtaler eller talerlister. Den funksjonen vedlikeholdes i stedet, nesten usynlig, av programvaren selv.

Det er en tydelig, men dårlig kartlagt, sammenheng mellom programvarens utforming og den typen samtaler som foregår i den. Clay Shirky sa det slik:

“If you assume a piece of software is for what it does, rather than what its designer’s stated goals were, then mailing list software is, among other things, a tool for creating and sustaining heated argument.”

Blogger framhever individuelle stemmer, framhever det nåtidige, tydeliggjør det provoserende og kontroversielle. Wiki-systemer, som wikipedia, framhever i stedet konsensus, det ukontroversielle, det dokumentarbare. Debattfora er preget av lange og hissige innlegg, mens wiki-debatter er korte og uprovoserende. Facebook gir oss ett tusen muligheter til å vise hverandre (og ta imot) oppmerksomhet. Alle disse systemene oppfordrer til “endeløse samtaler”. En bloggdebatt, redigeringen av en wiki-side, akkumulasjonen av oppmerksomhet i Facebook; Disse samtaleformene kan pågå så lenge brukerene orker.

“Moment til dagsorden!”

Politikere lærte for lenge siden at endeløs debatt var konsekvensen av manglende styring, og at prosedyrer måtte til for å tvinge fram avgjørelser. Et fungerende verktøy for online-demokrati trenger å kunne gjøre nettopp dette: fokusere og begrense debatt slik at den leder fram til en form for bindende vedtak. I tillegg trengs mekanismer for å ta selve avgjørelsen – det er slett ikke sikkert flertallsavgjørelser med en stemme-per-deltager er veien å gå for online-demokrati, all den tid det er uklart hvor mange velgere som skjuler seg bak ett IP-nummer. Og verktøy for online-demokrati trenger å finne en balanse mellom den polariserende debattformen som finnes i blogger og diskusjonsfora på den ene siden, og den konsensusbaserte formen til wikipedia på den andre.

Det virkelige “Facebook-demokratiet”

Til dags dato er ikke noe slikt verktøy utviklet, og fraværet av det er merkbart. Ebbsfield United, som altså styres av titusinvis av nettbrukere, bruker sin egen programvare: perfekt til å styre et fotballag, men ikke designet for å håndtere andre typer organisasjoner og avgjørelser. Den tidligere nevnte masteroppgaven begynte som et aktivistisk prosjekt for å forfatte et utkast til en Europeisk grunnlov over Internett – men endte med å innse prosjektets umulighet, og i stedet skissere et generelt “demokratisk verktøy”, et “webting” som kunne støtte slike prosesser.

At slik programvare trengs ble spesielt synlig når Facebook-ledelsen nylig trakk sitt kontroversielle “Terms of Service” og inviterte alle sine 175 millioner av brukere til en åpen debatt om hvilke rettigheter brukerene burde ha vis-a-vis Facebook.

Intensjonen var forbilledlig, men resultatet forutsigbart: den “åpne debatten” druknet raskt i en enorm mengde stadig sintere innlegg om stadig mindre relevante emner – blant annet ønsket religiøse brukere beskyttelse mot blasfemi, noe som førte til at hele debatten etterhvert handlet om hvorvidt Gud fantes og hvorvidt religiøse mennesker var idioter. Denslags blir det ikke demokratisk legitimitet av, og Facebook ble offer for sin egen programvares manglende evne til å håndtere demokratiske prosesser.

Tiden er altså ennå ikke tiden for å spørre om “vi” er klare for “Facebook-demokratiet”. Først må Facebook-demokratiet bli klart for oss.